Det er ikke hver dag man får muligheten til å både se og anmelde en lokalprodusert norsk krigsfilm, i hvert fall ikke av dette kaliberet. «No Tomorrow» er innspilt i Stjørdals-området i Trøndelag, og er skrevet og regissert av Martin Drop med et lite budsjett på kun 150 000 kroner.
Settingen er i en tenkt nær fremtid, hvor Norge er inne i en borgerkrig hvor det er kamper om ressurser, og hvor oppdelte etiske og politiske fraksjoner kjemper mot hverandre i en blodig krig. Vi følger hovedsakelig fire soldater på vaktpost ute i skogen og marka, hvor samhold, nærhet og samarbeidsvilje settes på harde prøver underveis.
Minimalt amatørpreg
Selv om «No Tomorrow» er en amatørproduksjon, altså laget uten større økonomiske og produksjonsmessige selskaper bak seg, både ser, oppleves og føles den langt mer profesjonell enn man først forventer. Tatt budsjettet i betraktning, er dette absolutt imponerende.
I de fire hovedrollene står Drop selv, som gruppelederen og kapteinen Oskar Bakken, mens de øvrige soldatene i troppen spilles av Alex Armann Haug Bulling, Peter Marshal og John Hagen.
Musikken er ved lokal trønder Egil Strand Wikdahl som har tilført et sårt, emosjonelt og rett ut nydelig musikalsk følgetema, et tema som riktig nok føles å brukes litt vel ofte igjennom filmen, men som særlig kommer til sin rett i slutten hvor det backer opp det ettertenksomme og sterke ved historien.
Filmatisk og teknisk glimrer filmen aller best. I alt fra kameraføringer, bildeutsnitt, klipp, lyd og helhetsbildet, ser «No Tomorrow» virkelig bra ut. Bruken av vakre lokasjoner til skogs og fjells hjelper selvsagt også godt på, samtidig som disse tar undertegnede med tilbake til mang en Heimevernsøvelse i nettopp Stjørdals-området, noe som byr på både gode og mindre minneverdige flashbacks.
Soldatrollens komplekse natur
En annen ting filmen er god på er skildringen og problematiseringen av soldatrollen, hva dette gjør med enkeltmennesker, hvordan etikk, moral, vennskap og samhold fullstendig kan bli revet i stykker av settingen og de brutale realitetene. Hovedkarakteren i kaptein Bakken har jevnlig kontakt med en telefonoperatør fra allierte styrker, noe som holder ham oppe og gir ham den lille gnisten han trenger for å holde ut underveis. Dette er et godt grep som gir en fin avveksling, skjønt også er noe dratt ut og repeterende i lengden.
Filmen går for øvrig i mange av de klassiske krigsfilm-sporene, hvor titler som alt i fra storfilmer som «Redd Menig Ryan» til NRKs eminente krigssatireserie «Gutta på skauen» blir klare referanser. Mye humor er det imidlertid ikke mye av i denne trønderfilmen, skjønt selv med enkelte humorstikk i manus. Helheten preges stort sett nemlig av traumer, vonde tilbakeblikk i minner og opplevelser, samt en dysterhet som henger tungt over historien og disse soldatene. Sånn sett speiler handlingen virkelig filmens også dystre tittel.
Sliter litt med det narrative
Og tilbake til Heimevernet… Enkelte scener kan minne til forveksling på nettopp tidvis slaskete og daffe HV-øvelser, noe som dessverre gjør amatørpreget litt vel tydelig enkelte steder. En annen ting som ikke alltid gnistrer er manus som kan bli noe selvhøytidelig, klisjépreget i fraseringer, ordbruk og snakk rundt krigstematikken.
Det «No Tomorrow» kanskje oppleves å slite mest med på undertegnede, er evnen til å være medrivende, spesielt i mangel på tempo, driv og slik ofte blir for lite engasjerende. Selv om historien tematisk kommer innpå mye interessant, spennende, alvorlig og selv tidsaktuelt som vårt lands evne til å forsvare oss, med mer, oppleves den narrative strukturen veldig tung og ofte stillestående, eventuelt repeterende, og ikke minst dystert selvhøytidelig.
Historien faller også mye inn og ut av smerte, savn, ubehag og dystre bruddscener, ofte akkompagnert av trist pianomusikk. Som seer sliter man også en del med å bli kjent med flere av karakterene, og følgende er det vanskelig å føle så mye for dem, kanskje bortsett fra hovedkarakteren Oskar. Først mot slutten går virkelig enkelte ting godt inn på oss, og da med god effekt i sin skildring av hva slike settinger gjør med oss mennesker.
Solid, tung og dyster
Når «No Tomorrow» likevel oppleves såpass bra som film, er det i produksjonen og profesjonaliteten i det filmtekniske, samt evnen Drop og Co oppviser i mange partier av filmen. Dessverre preges alt litt vel mye av “kill your darlings”-tendenser, hvor dette med den nevnte tungheten, gjentakelser, utdragninger og ikke minst filmens lengde burde vært spikket og kuttet på.
Utover dette har «No Tomorrow» mye smart den setter fingeren på, i en tid hvor nettopp Norges evne til selvforsvar og tilhørende problemstillinger er høyaktuell og viktig å nettopp diskutere. Anse derfor gjerne slik «No Tomorrow» som en del av debatten, for den tilbyr smarte skildringer av problemstillinger som er umulig å forholde seg nøytrale til. Her går ikke nødvendigvis alt «godt til slutt», ei heller er det direkte fasitsvar handlingen byr på, noe som er bra.
Skaper Martin Drop og produksjonen bak har laget en soleklar antikrigsfilm som vitner om at det er flere her som virkelig har noe i bransjen å gjøre. Filmen mangler dog litt av den kommersielle underholdningsfilmens effektivitet, tempo og variasjon, og føles hakket for selvhøytidelig og navlebeskuende, mye grunnet den lange spilletiden. Kanskje om man kutter bittelitt ned på sine “darlings” og strammer til litt her og der, så gleder man seg virkelig til å se eventuelle nye prosjekter fra Drop og co.
(«No Tomorrow» vises foreløpig kun på Stjørdal på Kimen kino denne helgen, samt 29. april og 6. mai, mens Trondheim kino viser filmen 7. og 9. mai.)