Andre verdenskrig og kampen mot nazismen har lenge vært et dominerende tema i historiske krigsfilmer, fra «Schindlers liste» til «Jojo Rabbit». Og mens vi her til lands har pumpet ut krigsfilm etter krigsfilm, og finnene flesker til med sine brutale «Sisu»-filmer, har svenske filmer om temaet vært påfallende fraværende.
Inntil nå. For selv om mangelen i stor grad kan forklares med Sveriges tilsynelatende nøytralitet under krigen, er historien bak byråkraten Gösta Engzell like viktig som den er perfekt for en filmatisering.
I hendene på spillefilmdebutantene Thérèse Ahlbeck og Marcus Olsson har den også blitt en engasjerende film som bruker det kanskje mest effektive våpenet i en historie om byråkrati, politikk og papirarbeid: humor.
Historien utspiller seg i 1942, da Sverige holder en lav profil for å unngå tysk okkupasjon. Engzell jobber i juridisk avdeling i Utenriksdepartementet, hvor de fleste jødiske visumsøknadene ligger i hauger.
Men den kritiske holdningen til hans nye kollega Ruts (Sissela Benn), kombinert med rykter om utryddelsesleirer, inspirerer Engzell til å sette i gang en plan. Med hjelp av skjemaer og juridiske gråsoner setter de seg fore å redde svenske jøder i Norge og Danmark.
Dette er langt fra en ren komedie, men filmen bærer temaets alvor på sine brede skuldre. Siden mye av handlingen foregår i de stive maktkorridorene, trengs det en forsonende tørr humor, som ofte formidles gjennom hovedrolleinnehaveren Henrik Dorsins pålitelige karisma.
Hans like menneskelige og følsomme skildring av Engzell er lysår unna de eksentriske figurene han har spilt i «Solsidan» og «Jönssonligan». Vi har fått et glimt av hans seriøse side i blant annet «Triangle of Sadness», men her dominerer han skjermen i en hovedrolle som godt kan regnes som den beste i hans karriere.
Han får også utmerket støtte fra et ensemble som inkluderer noen av Sveriges ledende skuespillere. Benn beviser at hun har mer å tilby enn Filippa Bark og andre komiske karakterer, i rollen som en sterk, men sårbar heltinne.
Jonas Karlsson er, ikke overraskende, utmerket som filmens antagonist – en politiker hvis ønske om å beskytte Sverige har kostet ham hans grunnleggende menneskelighet.
Selv de minste birollene er fylt med bemerkelsesverdige profesjonelle som bidrar med fargerike prestasjoner, selv i bare noen få scener. Figge Norling, Johan Glans, Marianne Mörck, Loa Falkman og Simon Norrthon – det er sjelden man ser så mange imponerende navn samlet i én film.
Men dette er fremfor alt Ahlbeck og Olssons film. Duoen, som også har skrevet manuset, har tidligere laget TV-serier og kortfilmer, blant annet Olssons Oscar-nominerte «Store og små mirakler», men her viser de at de har mestret både spillefilmformatet og et større budsjett, samtidig som de leverer en film som både underholder og rører.
Helt fra starten etableres et fengende tempo og en tydelig fortellerglede, som gir filmen en behagelig personlighet. Et stykke svensk historie får her den beste behandlingen, både bak og foran kameraet.
Det er et subtilt, men tydelig glimt i øyet i skildringen av politikernes heftige maktspill, men fremfor alt en hyllest til den utholdende underdogen i den undervurderte, glemte kjelleren. Frustrerte kontorarbeidere finner mening i arbeidet sitt i lokaler som – til Jonas Malmsjös sinne – deles med stinkende, støyende toalettrør.
Samtidig blir alvoret i situasjonen aldri kompromittert. Midt i kranglingene og konfliktene i Utenriksdepartementet blir vi stadig minnet på at det er skjebnene til virkelige mennesker som diskuteres – om de skal ofres eller reddes. Til hvilken pris?
Vi får også en klump i halsen når vi av og til, men aldri for ofte, blir vitne til den harde og umenneskelige behandlingen av jøder og familiene som blir revet fra hverandre.
Filmen har en klar relevans som kan knyttes til dagens verdenssituasjon, fra innenriks innvandringspolitikk til amerikansk ICE-vold, uten å peke med moralske fingre eller velte seg i velkjent krigsmisere.
Fundamentalt handler det om å bruke den lille makten man har til å redde liv, slik Engzell gjorde. Det handler om å huske verdien av hvert menneske i en verden preget av byråkrati, maktposisjoner og politiske beslutninger.
Engzell er utvilsomt en glemt helt hvis gjerninger fortjener oppmerksomhet, ikke bare i film. Dette er heller ikke en kjedelig biografi som invaderer hans privatliv. I stedet skildrer den den kollektive kampen sammen med kjellertemaet, hvor mot, tålmodighet og list brukes for å finne snarveier og smutthull.
Det er spennende å følge dem mens de zigzagger seg forbi både svenske og tyske myndigheter for å nå målet sitt: å redde så mange jødiske liv som mulig.
Til tross for en fengende historie og en sterk rollebesetning, går den største æren likevel til Ahlbeck og Olsson. Å gjøre rettferdighet til dette stykke historie, håndtere et Netflix-budsjett og samle så mange av Sveriges ledende skuespillere i en film som både underholder og rører, fortjener stående ovasjoner. Bravo!
Kort om filmen: «Den svenske kontakten»
- Regissør og manus: Thérèse Ahlbeck og Marcus Olsson
- Skuespillere: Henrik Dorsin, Sissela Benn, Jonas Malmsjö, Carl Jacobson, Richard Ulfsäter, Figge Norling, Stefan Gödicke, Jonas Karlsson, Johan Glans, Marianne Mörck, Oscar Töringe, Loa Falkman
- Sjanger: Drama/biografi
- Spilletid: 102 minutter
- MovieZine-vurdering: 5/5