En av fjorårets store begivenheter i filmverdenen var premieren på «Megalopolis». Francis Ford Coppola investerte 120 millioner dollar av egen lomme for å realisere det lidenskapsprosjektet han hadde drømt om i mer enn 40 år.
Resultatet er fortsatt omdiskutert. Mens noen hyllet hans ambisiøse visjon, ble den en stor fiasko på kino, og de fleste kritikerne var skeptiske. Regissøren av noen av historiens mest kritikerroste filmer («Gudfaren», «Apocalypse Now») vant til og med en Razzie for dårligste regissør.
Men historien slutter ikke der. I går, 14. november, hadde dokumentarfilmen «Megadoc » svensk premiere på Stockholms filmfestival. Det er et skamløst underholdende blikk bak kulissene på den kaotiske innspillingen, regissert av Mike Figgis («Goodbye Las Vegas»).
Coppola inviterte Figgis til innspillingen og ga ham sjansen til å være en flue på veggen. Med et bittelite digitalkamera har han laget en film som er full av motsetninger – og nesten like fascinerende som «Megalopolis» selv.
En gal Willy Wonka
Er det én ting som står klart etter å ha sett «Megadoc», så er det at innspillingen var alt annet enn konvensjonell. Coppola investerte sine egne penger i filmen – og var fast bestemt på å lage den på sin egen måte.
Han er «den typen som kaster seg utfor stupet», sier vennen George Lucas. Aubrey Plaza kaller ham «gal» og «en Willy Wonka». Francis Ford Coppola selv sier at han lager filmen av én eneste grunn – for å ha det gøy.
Få av hans samarbeidspartnere ser ut til å ha forstått hva regissøren egentlig var ute etter. De måtte følge hans innfall og følge strømmen når han plutselig bestemte seg for å endre kurs.
Særlig dramatisk ble det da hele avdelingen for scenografi og spesialeffekter enten trakk seg eller fikk sparken. Det var mye pressedekning, og det var vanskelig å vite hva som var sant og hva som ikke var det.
I «Megadoc» er vi med på et av de siste møtene med avdelingslederne før den dramatiske avgangen – og sammenstøtet er totalt. Francis Ford Coppola snakker et helt annet språk enn sine kolleger. Som de erfarne filmarbeiderne de er, forsøker de å være praktiske og pragmatiske, men Coppola er en drømmer.
Mens skuespillere som Giancarlo Esposito og Dustin Hoffman uttrykker sin beundring for Coppolas tilnærming, krasjer andre hardt. Verst var det med Shia LaBeouf.
Coppola vs. LaBeouf
Etter utallige skandaler trodde Shia LaBeouf at karrieren var over – da han plutselig ble tilbudt en rolle i «Megalopolis». Ikke bare så han det som en redning, men det var også en mulighet til å jobbe med en av verdens beste regissører.
Men det tok ikke lang tid før skuespilleren og regissøren ble uvenner. Det er vanskelig å si hvem som var mest gal og eksentrisk.
Det starter med at LaBeouf krangler med Coppola om hans regi, men det utvikler seg raskt til en opphetet rivalisering. De krangler om alt og ingenting, og flere ganger stormer de fra hverandre og nekter å høre på hverandre. Coppola sier at han ikke orker å forklare ting for skuespilleren, og LaBeouf bestemmer seg snart for å slutte å gå på tå hev overfor regissøren. Han var i konstant frykt for å få sparken.
Det var på sitt verste mot slutten av innspillingen. Coppola inviterte LaBeouf til traileren sin for en privat prat.
– «Han sa at jeg var ‘den største jævla plageånden’ han noen gang hadde jobbet med», sier LaBeouf i dokumentaren.
Skuespilleren kunne ikke tro at han mente alvor. Han trakk frem det notorisk vanskelige samarbeidet med Marlon Brando under innspillingen av «Apocalypse Now» – men Coppola sto ved sin mening.
Senere skrev regissøren et brev der han ba om unnskyldning og avsluttet med et «Jeg elsker deg». Til tross for de opphetede kranglene klarte de til slutt å opprettholde en respekt for hverandres arbeid.
Du får lyst til å se «Megalopolis» på nytt
Vi kommer nok aldri til å bli enige om «Megalopolis». Har Francis Ford Coppola mistet gnisten, eller var verden rett og slett ikke klar for hans visjon?
Etter premieren på Stockholms filmfestival uttrykte Mike Figgis sin store beundring for regissøren. En som gjør akkurat det han vil uten å bekymre seg for omverdenens forventninger.
I neste åndedrag kaller han ham også «fullstendig gal» og «bipolar». Den motsetningen er overalt i «Megadoc», så vel som i «Megalopolis» og hele Francis Ford Coppolas livsverk.
Til syvende og sist er «Megadoc» en av årets mest underholdende og innsiktsfulle dokumentarfilmer og et must for filmelskere. Jeg sitter igjen med frustrasjon, fascinasjon – og en plutselig trang til å se «Megalopolis» igjen.
Det er fortsatt uklart om og når «Megadoc» får norsk kinopremiere.
