Historien om han som nå utvilsomt er tidenes skiløper, er en historie om intens mentalitet, psykologi, og en personlig reise som ikke ligner grisen, gjort og laget som en mer eller mindre klassisk helte-dokumentar.
Egenreklame vs. dokumentar
Det vil si – “dokumentar og dokumentar, fru Blom”. “Klæbo” føles vel strengt tatt mest som et bestillingsverk av typen “la oss vise vår beste og mest rørende side, bare husk på å bak inn bittelitt motgang og mildt raseri, for syns skyld”-typen. Medaljenes baksider vies derimot og skuffende nok mindre tid, noe som både er forståelig sett fra et kommersielt og “merkevare”-synspunkt, men skuffende sett fra dokumentarformatets mest beundringsverdige og viktige muligheters side.
Det er fra før av kjent at det er Johannes selv som har betalt for filmens produksjon. Samtidig står lillebror Ola for regi, produksjon og musikk, noe som stiller portrettet i et litt mindre flatterende lys. Heldigvis har et mer uavhengig produksjonsselskap kommet inn i bildet underveis, noe som får oss til å undres over hvordan filmen hadde blitt, uten disse.
Dette er nemlig en type dokumentar som føles laget for dem som ikke liker, vil, eller ikke en gang tenker kritiske spørsmål, men som heller vil la seg rive med av patriotisme, beundring og en glossy behandling av konger som Klæbo. Dette er i stor grad Gullportrettet, slik «The Klæbos» selv har ønsket det. Åpenbart.
Pirker mest bare i ubehagelighetene
Men filmen åpner interessant nok med at Johannes selv erkjenner “Jeg er villig til å ofre hva som helst for VM i Trondheim”. Såpass! Det er sterke ord, men samtidig forståelig når han senere bekrefter det mange av oss nok sterkt mistenker om ham – “Jeg er 100% egoist”.
Det er slik derfor vanskelig å suge til seg all suksessen, beundringen og emosjonene underveis uten å tenke på hva folkene rundt ham må ha ofret. Og bare tidvis, i små drypp, får vi se den mindre flatterende Johannes – han som tramper på alt og alle, og altså er “100% egoist”. Men det er faktisk slikt man skulle likt å sett mer av, inkludert måten han har slitt på i ettertid av suksessen. Utallige artikler i Adressa har i hvert fall gitt inntrykk av slikt. Om den mentale knekken som kom etter adrenalinstoppen i februar. Om tankene og veien videre i livet, når det som oppnås kan, er oppfylt. Slike ting går filmen dessverre lite inn på.
Effektiv og solid laget
Derimot har filmen små og fine passasjer hvor særlig far Haakon Klæbo knekker følelsesmessig sammen og slik viser hva alt arbeidet har krevd av ham, og de nær Johannes. Filmen klipper også inn rørende tilbakeblikk til barndom og oppvekst igjennom bilder og videoopptak – klassiske og emosjonelt forankrede portrettgrep, dette.
Sett med kommersielle øyne, gjør “Klæbo” svært mye riktig her. Filmen oppleves som en teknisk solid, pen, driftig og mer eller mindre klassisk portrettdokumentar i stil og form hvor helten i sentrum, uansett hvor snilt han er fremstilt, åpenbart har en stålvilje ut av en annen verden. Men det er altså lite som overrasker her, både i format, innhold og stil. Kanskje gir filmen til slutt et lite hint om at det kan komme mer. I hvert fall får man håpe på det. For som Johannes selv sier i en nydelig scene ute på vannet, i kano sammen med samboeren, så er det vel etter suksessen nå tid for “kapittel 2” i livet. La oss håpe på dét, om ikke bare for ham selv, så for de pårørende rundt ham også.
Kort om filmen: «Klæbo»
