Aaron Sorkins sylskarpe manus skal selvfølgelig ha mye av æren. Dialogen er så presis, rask og nådeløs at filmen fremdeles føles elektrisk. Men det var kombinasjonen av Sorkins manus og David Finchers regi som virkelig løftet materialet.
Legg til Trent Reznor og Atticus Ross’ fantastiske, Oscar-vinnende musikk, Jeff Cronenweths kjølige foto og en rollebesetning med Jesse Eisenberg, Andrew Garfield og Armie Hammer, og resultatet ble en av de filmene hvor nær sagt alle brikkene falt perfekt på plass. Den var kald, morsom, tragisk, ubehagelig og hypnotisk på samme tid. En film som fortjente sin top score.
Derfor er det også nesten litt urettferdig å omtale «The Social Reckoning» som en vanlig oppfølger. Dette er snarere en slags «soft sequel». Aaron Sorkin er tilbake som manusforfatter, men denne gangen sitter han også selv i registolen.
Der «The Social Network» handlet om hvordan Facebook ble skapt, handler «The Social Reckoning» mer om hva skapelsen etter hvert utviklet seg til, og hvilke konsekvenser sosiale medier kan få når algoritmer, sinne, frykt og menneskers behov for bekreftelse begynner å mate hverandre.
Historien tar utgangspunkt i Facebook-varsleren Frances Haugen, glimrende spilt av Mikey Madison, og journalisten Jeff Horwitz, spilt formidabelt av Jeremy Allen White. Haugen sitter på intern informasjon om hvordan Facebook fungerer og hva selskapet selv vet om konsekvensene av plattformen.
Sammen havner de i en moderne David-mot-Goliat-historie der det ikke lenger bare står penger, makt og karrierer på spill. Nå handler det om noe langt større: hvordan millioner av mennesker oppfatter verden rundt seg.
Jeremy Strong får samtidig en utakknemlig oppgave. Han skal spille Mark Zuckerberg etter Jesse Eisenbergs Oscar-nominerte og etter hvert ikoniske tolkning i originalfilmen.
Heldigvis forsøker ikke Strong å lage en kopi av Eisenberg. Han finner sin egen inngang til Zuckerberg og gjør figuren til sin egen. Rollelisten byr dessuten på blant andre Betty Gilpin, Billy Magnussen og en strålende Bill Burr.
Men det viktigste jeg sitter igjen med etter «The Social Reckoning», er egentlig noe langt enklere: Hvis du vet at du er en negativ sjel, ikke meld deg inn i negative Facebook-grupper… Lov meg det!
Hvis du allerede er sint på verden, hvis alt irriterer deg, og hvis 5G, politikere, naboen, kommunen, vaksiner, strømpriser, medier og omtrent absolutt alt annet får blodtrykket til å stige, trenger du neppe en Facebook-gruppe med 20 000 andre mennesker som hver eneste dag forteller deg at du har helt rett.
Du trenger sannsynligvis det motsatte.
Og det er her «The Social Reckoning» fungerer aller best. Filmen handler ikke bare om Facebook som selskap. Den handler om oss som bruker disse plattformene.
Om hvordan sinne kan belønnes. Hvordan frykt blir forsterket. Hvordan algoritmer kan føre oss mot stadig mer av det som allerede gjør oss opprørte. Og hvordan mennesker kan ende opp i digitale fellesskap hvor den ene negative tanken bekrefter den neste, helt til ekkokammeret oppleves som selve virkeligheten.
Så dersom du kjenner deg igjen, bør du kanskje se «The Social Reckoning», og når filmen er ferdig, kan det være verdt å spørre seg om man virkelig trenger alle gruppene, sidene og menneskene som hver eneste dag forteller en hva man skal frykte, hvem man skal hate og hva man skal være sint på.
For dersom vi alle sitter hjemme og mater vår egen vrede med enda mer vrede, begynner «The Social Reckoning» etter hvert å ligne mindre på underholdning og mer på en advarsel.
Som film når den aldri opp til «The Social Network», men «The Social Reckoning» står godt nok på egne bein. Sorkin har fortsatt ordene, tempoet og evnen til å gjøre kompliserte maktstrukturer til engasjerende drama, og selv om dette ikke er en ny moderne klassiker, er det mer enn bra nok.