Penger kan bringe frem det verste i selv den mest godhjertede person. Når en politistyrke i Miami finner en gjemt pengesum, sprer det seg paranoia om hvem man kan stole på i gruppen, og snart blir selv de mest solide lojaliteter rystet. Huset hvor funnet ble gjort, blir til en emosjonelt kruttønne som kan eksplodere når som helst. Samtidig truer noen utenfra med å drepe dem alle.
Regissør Joe Carnahan slutter seg til rekken av filmskapere som har satt sitt talent i arbeid for Netflix. Når det gjelder å gi muskler til tøffe møter mellom menn og skjerpe en actionthriller med både testosteron og adrenalin, er han den rette mannen for jobben. Dette er, både på et fysisk og psykologisk nivå, en stort sett røff og tøff opplevelse. Vold henger i luften selv mellom de fysiske voldsscenene.
En handling som stadig lurer oss
Når nevene og pistolene snakker, er det knallhardt. Kampene er virkelig smertefulle å se på, og intensiteten i scenene er seriøst svett. Det er kamp hvor hvert slag, hvert grep og hvert kast gjør et troverdig inntrykk. Kraften i pistoler, automatkarabiner og hagler er brutalt fanget. Det er et par skuddvekslinger som tar pusten fra meg, toppet med en høytoktan biljakt. Ingen actionfan vil bli skuffet.
Spenningen er så tykk at du som seer nesten aldri kan slappe av. Nervene dine er i helspenn, og det er helt umulig å forutsi hva som vil skje videre. Carnahans manus har en utrolig sofistikert handling som holder oss i spenning hele tiden. Dybden i karakterene er akkurat det den trenger å være i en film som er basert utelukkende på en situasjon og som for det meste foregår på ett sted.
Uvanlig polert for Carnahan
Skuespillerne går inn i rollene sine med et tydelig ønske om å gjøre dem til virkelige mennesker. Spesielt Matt Damon og Ben Affleck er strålende. Regissøren viser nok en gang hvor flink han er til å få det beste ut av hver person foran kameraet. Samspillet mellom alle er fenomenalt. Alt dette gir dramaet dynamikk og løfter filmen over standardnivået for action og thriller.
Visuelt er dette uvanlig polert for en Carnahan-film, men jeg får følelsen av at dette er mer en tilpasning til hva Netflix ønsker enn et fritt valg fra filmskaperen selv. Noen ganger ser vi imidlertid de visuelt rå og realistiske, men likevel fargerike og kreative inntrykkene vi er vant til fra ham. Passende nok skjer dette hovedsakelig i actionscener.
En vri for mye
Musikken pumper opp adrenalin i scener med spenning og vold, men trekker seg tilbake når menneskelig interaksjon er i fokus, slik at den velskrevne dialogen kan ta sentrum. Det er et lydbilde som får mest mulig ut av materialet. Det er ting som dette som utgjør forskjellen mellom kvalitetshåndverk og bare nok en hastig sammenkastet actionfilm.
På den negative siden er det, i tillegg til de nevnte polerte bildene, også en toneendring fra hardtslående tyngde til lettere glamour som ikke helt fungerer. Det føles som om filmen selger ut sin kunstneriske visjon litt. Det føles også litt som om Carnahan har gitt etter for krav fra Netflix. Jeg synes også at det mot slutten er minst én vri for mye.
Med «The Rip» viser Carnahan nok en gang at han er en regissør som går den ekstra milen i sjangre hvor dette er uvanlig. Selv om den ikke når høydene til «Narc» og «The Grey», er det fortsatt solid underholdning hvor de fleste kulene treffer målet.
«The Rip» har premiere på Netflix 16. januar 2026.