Anmeldelse: «Stesøstre» – Netflix’ nye «Askepott» er hurtigmat for barn

Askepotts stesøster blir hovedpersonen i Netflix’ nye animasjonsfilm. «Stesøstre» har et godt budskap, men drukner i neonfarger, billige vitser og forutsigbarhet.

Publisert:

At en film tar publikum på alvor, har alltid vært noe jeg har satt stor pris på. Men da jeg så «Stesøstre», basert på eventyret om Askepott, ble jeg i bunn og grunn skuffet. Det er flott når barnefilmer ikke er redde for å ta opp vanskelige temaer eller la scenene tale for seg selv. Ta Disneys «Ringeren i Notre Dame» (1996) som et eksempel på dette. Den inneholder både fargerike musikalnumre og temaer om menneskeverd og utenforskap.

Når jeg ser Netflix-filmen «Stesøstre», regissert av Alyce Tzue og John Ripa, flyr tankene mine i alle retninger. Kanskje ikke så rart, med tanke på at filmen har fem manusforfattere i tillegg til regissørene. Jeg begynner også å gruble over når vi bestemte oss for at barn hele tiden må underholdes. Hvert eneste øyeblikk er enten fargerikt eller fullt av bevegelse. Nesten som om filmskaperne er livredde for at seerne skal rekke å bli lei. Dette er spesielt synd, siden inntrykkene i «Stesøstre» skjuler en ganske fin historie.

En velkjent eventyrfortelling i ny drakt

«Stesøstre» er altså basert på den klassiske fortellingen om Askepott, som her spilles av Amanda Seyfried. Perspektivet forskyves imidlertid til stesøsteren Lilith (Ali Wong). Gjennom å stille spørsmål ved forutinntatte meninger om godt og ondt følger vi karakterenes relasjoner og hva som ville ha skjedd dersom prinsen hadde valgt en annen.

Dessverre er filmen irriterende nok utrolig forutsigbar. Emo-estetikken blir sammenlignet med dukkelignende perfeksjon, noe man forstår vil bli snudd på hodet senere i filmen. Vi hører dessuten replikker som «Du skjønner ingenting. Ingen skjønner!», noe som neppe er subtilt. Når stesøstrene gjør sin entré på ballet i neonfargede antrekk, sukker jeg høyt.

Noe dypt bak neonfargene

Selv om jeg av og til lurer på om filmen behandler barn som om de ikke fortjener gjennomtenkt komedie, finnes det vellykkede vitser spredt utover. Som når prinsen (Daniel Radcliffe) insisterer på å bruke skoen for å finne prinsessen, i stedet for bare å se på ansiktene deres, og roper til foreldrene sine: «Jeg er jo ansiktsblind!». Det fikk meg faktisk til å le. Men samtidig har vi billige og dårlige vitser, som når en frosk roper «Jeg kan puste med rumpa!»…

Problemet er ikke at barnefilmer inneholder tull, men når det ikke er rom for noe annet. Og her må jeg innrømme at «Stesøstre» blir bedre etter hvert som filmen skrider frem. Den begynner å finne sin egen identitet, og mot slutten av andre akt i fortellingen må jeg innrømme at jeg blir overrasket av visse elementer.

Forholdet mellom Lilith og Askungen utvikler seg for eksempel på en gjennomtenkt måte som faktisk gjenspeiler emosjonell dybde. Å ikke dømme andre etter utseendet deres, omdømmet deres eller hvordan omgivelsene behandler dem. En viktig lærdom. Filmmusikken, bortsett fra poplåtene, er også ganske bra. Spesielt Priscillas butler har et helt fantastisk ledemotiv.

Askepott blir hurtigmat uten ettersmak

Filmen er det jeg vil kalle «fastfood». En film som nesten er glemt allerede før rulleteksten begynner å rulle. Lettfordøyelig, fargerik og helt grei i øyeblikket. Akkurat det man forventer, selv når oppskriften er endret. Men når måltidet er over, etterlater opplevelsen seg ingenting minneverdig.

Jeg setter virkelig pris på de mer originale innslagene i filmens andre halvdel, som skiller den fra den klassiske «Askepott». Den andre akten klarer å formidle et fint budskap. Men jeg har vanskelig for å bli kvitt følelsen av at filmen mangler noe. Noe som er vanskelig å sette fingeren på, men som jeg kanskje enklest kan kalle «sjel». Det kan ha å gjøre med at filmen prøver å lykkes med veldig mange forskjellige ting, og dermed ikke lykkes helt med noe.

Allerede mens jeg skriver denne anmeldelsen, merker jeg hvordan deler av «Stesøstre» forsvinner fra minnet, og jeg må gå tilbake for å minne meg selv på hva som skjedde.

Og det sier likevel noe.

«Stesøstre» er en film som prøver å lære seeren at det indre er viktigst. Likevel virker det som om filmskaperne har vært besatt av å bruke energi på det ytre.

Les også: 2025s største skrekkfilm er nå tilgjengelig på Netflix

Les også: 36 milliarder dollar gikk bokstavelig talt opp i røyk – Netflix’ nye miniserie forklarer hvordan!

Les mere