For en trøndersk anmelder gir dette serien en ekstra dimensjon, fordi flere av stedene og områdene historien knytter seg til, er steder jeg selv har gått forbi utallige ganger. Det er surrealistisk å tenke på at disse grusomhetene faktisk fant sted her, og historisk sett for relativt kort tid siden.
Serien følger Henry Rinnans vei fra mislykket arbeidsmann til en av de mest beryktede norske kollaboratørene under okkupasjonen. Gjennom infiltrasjon av motstandsbevegelsen bygger han opp nettverket som senere blir kjent som Rinnanbanden. Serien er regissert av Kenneth Karlstad, med Øyvind Holtmon og Eirik Moen Holsve på manus.
Axel Bøyum som Henry Rinnan har definitivt den vanskeligste oppgaven, og han leverer imponerende. Han forsøker ikke å gjøre Rinnan til en karikert filmskurk. I stedet får vi en mann som kan virke både ordinær, manipulerende og truende. Nettopp det gjør ham desto mer ubehagelig å se på. Bøyum formidler hvordan sjarm og sosial tilpasning kan eksistere side om side med noe langt, langt mørkere.
Odin Waage som Odd Sørli er også svært god. Waage har en naturlighet foran kamera som gjør at man tror på ham, og han gir serien et nødvendig menneskelig holdepunkt når historien blir som mørkest, spesielt mot slutten.
Andrea Berntzen som Solveig Kleve fortsetter å vise hvilken sterk dramatisk skuespiller hun er. Hun spiller med en tilbakeholden intensitet som passer serien svært godt, og flere av scenene hennes sitter igjen etter rulleteksten.
Også Ella Ovedie Nygaard Aspen som Edel Sødahl fortjener ros. Hun tilfører både nerve og sårbarhet uten å overspille, og det er ekstra vondt å se henne etter torturscenene.
Noe av det mest effektive med «Rinnan» ligger imidlertid i måten serien er redigert på. Etter enkelte scener stanser fortellingen opp, og vi får korte opplysninger om hva som senere skjedde med menneskene vi nettopp har sett. Det er et enkelt, men svært virkningsfullt grep. Man blir minnet om at dette ikke bare er karakterer skrevet for en TV-serie, men virkelige mennesker med virkelige skjebner.
Enda sterkere blir det når serien klipper inn autentiske sort-hvitt-opptak fra krigsårene. Overgangen mellom dramatiseringen og de historiske bildene visker nesten ut avstanden mellom TV-drama og virkelighet. Det gir serien en dokumentarisk nerve som treffer hardt.
Og «Rinnan» holder heller ikke tilbake når volden skal vises. Flere av torturscenene er skremmende realistisk laget. De er brutale og ubehagelige uten at serien føles som den bruker volden utelukkende for å sjokkere.
Serien har likevel noen svakheter. Energien synker merkbart i tredje episode, etter at de to første episodene har drevet historien effektivt fremover. Den siste episoden går også tidvis for sakte, med enkelte ekstrahistorier som trekkes lenger ut enn nødvendig. Totalt sett kunne «Rinnan» med fordel vært strammet inn til tre episoder. Historien hadde neppe mistet noe vesentlig, og serien kunne tvert imot blitt enda mer intens.
I enkelte av de mindre rollene skurrer også den trønderske dialekten. For en trønder er det ganske lett å høre når tonefall og uttale ikke sitter naturlig. Her kunne produksjonen med fordel hentet inn flere ekte trøndere til smårollene. Det hadde gitt miljøet enda et lag av autentisitet.
Når rulleteksten går etter fjerde episode, er det likevel først og fremst kombinasjonen av sterkt skuespill, kompromissløse scener og smart bruk av historisk materiale som sitter igjen.
«Rinnan» er ikke alltid behagelig å se på, men det skal den heller ikke være.
Serien består av 4 episoder og kan strømmes på Prime Video fra 30.oktober.