«To Catch a Predator» ble et TV-fenomen da programmet begynte å bli sendt i USA på midten av 2000-tallet og deretter spredte seg over hele verden. Opplegget gikk ut på at voksne menn ble lokket til et hus der de trodde de skulle få møte mindreårige. I stedet ble de møtt av kameraer og journalisten Chris Hansen.
Regissøren Lance Oppenheim kommer fra dokumentarverdenen og lager her sin første spillefilm. Det føles som et ganske naturlig skritt. Han har tidligere vært tiltrukket av uvanlige amerikanske fenomener og menneskene bak dem, og dette er intet unntak.
Karismatisk hovedperson
NBC-programlederen Hansen ble raskt like mye hovedperson som mennene han konfronterte. Med sitt glatte hår og sin karakteristiske rolige fremtoning ba han dem sette seg ned, mens han leste opp linjer fra deres skitne chatter og lot dem prøve å forklare sine intensjoner.
Rent utseendemessig ligner Robert Pattinson veldig på Hansen. Frisyren, holdningen, de lett rødmende kinnene og den kontrollerte TV-mann-personligheten er på plass. Pattinson har også åpenbart det gøy med rollen. Noen ganger overdriver han imidlertid uttrykkene litt for mye og gjør karakteren nesten til en karikatur.
Hansen fremstår generelt som svært selvopptatt og mest av alt bare ute etter suksess. Han virker som en mann som gjerne ser på seg selv som en superhelt, en som sørger for rettferdighet, men som i siste instans bare er interessert i seertall. Hvor nær dette bildet den virkelige personen er, er vanskelig å vite.
«Primetime» er inspirert av virkelige hendelser, men er ingen egentlig biografi eller helt realistisk skildring. Hansen selv var ikke involvert i produksjonen. Han har også vært kritisk til at navnet og livet hans brukes i en fortelling som i stor grad er fiktiv.
Filmen tar flere avstikkere i forsøket på å forklare hvem Hansen er og hva som driver ham. Problemet er at de ofte peker i forskjellige retninger og fremstiller ham som mer selvmotsigende enn kompleks. Pattinsons Hansen er virkelig ikke en mann vi liker, men som er desto mer fascinerende å følge.
Når journalistikk blir underholdning
Det mest interessante finnes imidlertid rundt ham. «To Catch a Predator» var ikke bare en enorm seersuksess. Programmet befant seg også i en, for å si det mildt, tvilsom etisk gråsone der journalistikk, kriminalitetsbekjempelse og sensasjonsunderholdning begynte å smelte sammen. Og det er her «Primetime» burde ha vært betydelig modigere.
Filmen snuser på hva som skjer når journalisten selv blir en del av historien han dekker. Når slutter man å avsløre noe og begynner i stedet å iscenesette det? Og hvor langt kan man gå når menneskene som blir eksponert er i ferd med å gjøre noe potensielt forferdelig?
Visuelt er det ikke mye å klage på. «Primetime» er virkelig flott, med en spennende fargepalett og et kornete bilde som gir filmen en skitten, analog følelse og passer perfekt til tidsperioden. Mørke skygger og regnvåte gater gir dessuten filmen en lett noir-følelse. Det er noe både suggestivt og litt skittent over hele miljøet, noe som føles helt riktig for fortellingen.
«Primetime» har et fascinerende tema og en engasjerende hovedperson, men resultatet blir likevel uvanlig tynt. Filmen reiser ubehagelige spørsmål, men klarer aldri helt å presisere sine egne svar. Midt i alt dette ligger en betydelig bedre film, men «Primetime» finner ikke helt veien dit.
Korte fakta om «Primetime»
Regi: Lance Oppenheim
Skuespillere: Robert Pattinson, Merritt Wever, Skyler Gisondo, Phoebe Bridgers
Sjanger: Drama, thriller, biografi
Spilletid: 1 time og 50 minutter
Verdenspremiere: 5. september 2026 på filmfestivalen i Venezia
Norsk kinopremiere: ikke fastsatt
MovieZines karakter: 3/5