I stedet for å følge soldatene som skal storme strendene, handler filmen nemlig om de nervepirrende dagene før invasjonen, og om spørsmålet som i verste fall kunne ha sendt tusenvis av allierte soldater rett inn i en katastrofe: Hvordan blir været?
Andrew Scott spiller den skotske meteorologen James Stagg, som må overbevise general Dwight D. Eisenhower om at været over Den engelske kanal ikke kommer til å oppføre seg slik enkelte av amerikanerne forventer. Brendan Fraser spiller Eisenhower, mens Kerry Condon har rollen som Kay Summersby og Chris Messina spiller den amerikanske meteorologen Irving Krick. Det er filmens fire mest profilerte navn, og skuespillerne er utvilsomt blant «Pressures» største styrker.
Scott er svært god som den sindige, faglig kompromissløse Stagg. Han klarer å gjøre noe så lite filmatisk som meteorologiske beregninger overraskende spennende. Fraser har på sin side tyngden som kreves av Eisenhower, og samspillet mellom dem gir filmen mye av energien den trenger. Det å i det hele tatt lage en film rundt spenningen rundt en historie hvor publikum allerede vet utfallet, er alltid imponerende.
«Pressure» er altså en film hvor menn diskuterer skyer, vind, lufttrykk og prognoser i rom fulle av kart, og likevel klarer den tidvis å være genuint spennende. Jamie Ramsays dempede foto og filmens alvorlige behandling av mennesker som må fatte enorme beslutninger under ekstremt press, føles virkelig på kroppen.
Problemet er bare at «Pressure» sjelden føles som en kinofilm.
Filmen er nemlig basert på David Haigs teaterstykke, og den bakgrunnen merkes dessverre svært godt. Det er mye dialog, mange lukkede rom og en ganske konvensjonell regi. Resultatet minner mer om en påkostet TV-film eller et solid BBC-drama enn om en stor Hollywood-produksjon. Det trenger ikke være negativt i seg selv, men det betyr også at dette absolutt ikke er en film man trenger å oppsøke på kino. Hjemme i sofaen fungerer «Pressure» sannsynligvis minst like godt.
Sammenligner man med for eksempel «The Imitation Game», som også handler om mindre synlige mennesker og avgjørende beslutninger bak kulissene under andre verdenskrig, blir forskjellen veldig tydelig. «The Imitation Game» har langt mer filmpreg og en større følelse av filmatisk overskudd. «Pressure» er mye mer nøktern, mer teatralsk, og den vil nok ikke få noen Oscar-nominasjoner.
Regien til Anthony Maras er dessuten veldig forutsigbar. Man skjønner stort sett hvordan scenene kommer til å utvikle seg, hvor konfliktene skal oppstå og hvordan personene kommer til å reagere. Den velkjente strukturen og de forutsigbare konfrontasjonene skuffer altså litt, selv om skuespillerne som sagt løfter materialet så godt de kan.
Det blir også litt klisjéfylt i fremstillingen av britene kontra amerikanerne. Britene er gjerne de sindige, metodiske og vitenskapelig forsiktige, mens enkelte av amerikanerne fremstår mer høylytte, selvsikre og utålmodige. Chris Messinas Irving Krick blir den tydeligste representanten for denne motsetningen. Konflikten fungerer dramatisk, men den kunne med fordel hatt noen flere gråtoner.
Likevel har «Pressure» et ess i ermet: Den fungerer overraskende godt som en slags uoffisiell introfilm til «Saving Private Ryan».
«Pressure» handler om beslutningene og de siste nervepirrende timene som leder frem til invasjonen, og når den historien nærmer seg slutten, er vi praktisk talt klare for den delen av D-dagen som Steven Spielberg gjorde udødelig på film. Setter man altså på «Saving Private Ryan» etterpå, går man fra generalene, meteorologene, kartene og værprognosene til soldatene som faktisk må gjennomføre operasjonen på strendene i Normandie. Som en dobbelvisning fungerer de derfor nesten perfekt.
Det er kanskje også der «Pressure» finner sin beste funksjon. Den er så absolut ikke den definitive filmen om D-dagen, men for dedikerte andre verdenskrig-entusiaster, er den så absolutt et must. Den forteller en interessant og mindre kjent historie om hvor små marginene kunne være, og om hvor enorm betydning fagkunnskap kunne få når tusenvis av menneskeliv sto på spill.
Selv om «Pressure» ser ut og oppfører seg mer som TV enn kino, er den vanskelig å mislike. Historien er interessant, skuespillerne er veldig flinke, Andrew Scott er spesielt sterk, og Brendan Fraser gir Eisenhower både autoritet og menneskelighet. Filmen er kompetent, sympatisk og til tider overraskende spennende, bare aldri spesielt filmatisk eller uforutsigbar.
Korte fakta: «Pressure»
Regi: Anthony Maras
Skuespillere: Brendan Fraser, Andrew Scott, Kerry Condon, Damian Lewis, Chris Messina
Sjanger: Krig/drama/thriller
Spilletid: 1 time 40 minutter
Kinopremiere: 28. august 2026
MovieZines karakter: 3/5