Sam Anselms (Michaela Coel) hese whisky-stemme innleder med noe som nesten høres ut som en besvergelse, en monolog om den forræderske likheten mellom kjærlighet og hat. Samtidig sveiper kameraet oppover mot det som først glitrer som noe utenomjordisk, men som viser seg å være stoffet i artisten Mother Marys (Anne Hathaway) scenekostyme under en konsert.
Her kan jeg med en gang nevne at for den visuelt orienterte er filmen uimotståelig! Liker man stemningsfulle filmer med spøkelser, gore og skrekkfilmelementer i et nydelig og stilrent format, har man kommet helt til rett sted.
Vil man derimot ha litt mer handling som ledsager bildene, er filmen ikke helt perfekt… Hele den første timen er strukturert nesten som et teaterstykke. Dialogtung og følelsesladet, men uten at noe av betydning kommer frem, noe som gjør at den mister fart og føles stiv.
Det viser seg nemlig at Sam og Mary har stått hverandre nær siden de var unge, men mistet kontakten. Mary ble en suksessfull artist, og Sam en kjent designer som har laget scenekostymene hennes. Nå oppsøker Mary Sam for å be henne designe looken hennes før comebacket om tre dager. Sam er reservert, men går motvillig med på det. Et eller annet sted underveis har hun blitt fortrengt av andre designere, og bitterheten er tydelig.
Her bør også den stemningsfulle kulissen nevnes. Designstudioet ligger i en rustikk, gammel låvebygning der størstedelen av filmen utspiller seg. De to kvinnene (hele rollebesetningen består for øvrig av kvinner) kretser rundt hverandre i dialogen. Uavklarte spørsmål får tvetydige svar. Tårer felles, selv om vi ikke helt forstår hvorfor ennå. Monologene lar spor av ledetråder sive ut her og der. Noe dramatisk har skjedd – men hva?
Den andre halvdelen av filmen blir plutselig intens. Det er nå det overnaturlige trer frem, slik at filmen forvandles til en merkelig spøkelseshistorie. Her finnes både gore og skrekkfilmingredienser uten at den noen gang blir ren horror. Ingen skrekktriks som får deg til å hoppe i kinosetet. Mer følelsesladet som en psykologisk thriller. Og det fungerer – det er vanskelig å rive blikket vekk.
«Mother Mary» er skrevet og regissert av David Lowery («A Ghost Story»), og begge hovedrolleinnehaverne leverer flotte prestasjoner. Hathaway er jo en allsidig artist med både sang- («Les Misérables») og dansebakgrunn («Black Swan») og er perfekt i rollen som popstjerne her. De innklippte scenopptredenene er visuelt spektakulære med medrivende sanger skrevet av Charli XCX og Jack Antonoff.
Og Coel – jeg har jo ventet på å se henne i en ordentlig rolle etter den fantastiske, selvskapte serien hennes «I May Destroy You»! Coel og Hathaway har god kjemi sammen, og rollene er jo følelsesladede – men materialet er etter min mening litt så som så. Løftestangen er ikke satt høyt nok til å rettferdiggjøre alle disse tårene. Og fortellingen er ujevn på grunn av den lange og kjedelige oppbyggingen, som så går over i en spøkelseshistorie.
Det er imidlertid rom for tolkning her. Temaet er kontakten, tilhørigheten, eller som Sam beskriver det i begynnelsen – hun er Marys hemmelige tvilling, dypt begravd i hodet hennes. Vesenet, den vage «hun» eller «spøkelset», kan meget vel være en metafor for skyld. Bånd som ikke må brytes. Men ikke engang det er nok til å gi noen høyere karakterer. Manuset holder ganske enkelt ikke mål.
Men visuelt er filmen en drøm! Her finnes både «Black Swan»- og «Substance»-estetikk. Interessante kameravalg lar hovedpersonene betrakte seg selv i fortiden, eller så skimtes de vagt ved siden av seg selv. Stemningen, kulissene, filmfotografiet, de spektakulære kostymene; alt dette løfter filmen opp til helt godkjente tre poeng.
Korte fakta om «Mother Mary»
Regi:David Lowery
Medvirkende: Anne Hathaway, Michaela Coel
Sjanger: Psykologisk thriller/skrekk
Spilletid:1 time 52 minutter
Digital premiere: 7. juli 2026
MovieZines karakter: 3 av 5