London 1969. Rupert Murdoch har nettopp kjøpt den kriserammede avisen The Sun og gir redaktøren Larry Lamb et tilsynelatende ganske enkelt oppdrag. Han skal lage en avis som folk faktisk har lyst til å lese. Og det gjør han.
Da The Sun lanserer sin berømte «page 3 girl», vokser avisen til å bli en enorm maktfaktor og verdens mest leste engelskspråklige dagsavis. Men Danny Boyle lager ingen tradisjonell avisreportasje av historien. Han trekker oss snarere rett inn i den. Og jøss, for et tempo han har!
Boyle er en regissør som liker energi og bevegelse. Fra «Trainspotting» og «28 dager senere» til «Slumdog Millionaire» har filmene hans hatt en rastløshet som gjør at kameraet til tider ser ut til å ha vanskelig for å stå stille. I «Ink» passer det perfekt. Her forteller det ivrige bildet nesten like mye som replikkene. Uvanlige vinkler, plutselige innzoominger og raske bevegelser fører oss gjennom redaksjoner og avissider. Til tider føles filmen mer som en musikkvideo enn et klassisk drama.
Redaksjonen koker. Overskrifter skal settes, opplagene telles og konkurrentene beseires. Alt handler om å finne den neste sensasjonen som får folk til å plukke opp avisen. Hysteriet har noe av «The Wolf of Wall Street» over seg. Den samme rusen og den samme følelsen av å hele tiden måtte gå litt lenger. Her er det bare opplag i stedet for dollar som får adrenalinet til å pumpe.
Jack O’Connell er strålende som Larry Lamb, mannen som gjorde The Sun til en avis for massene. Han har akkurat den rette blandingen av sjarm og frekkhet og blir filmens drivkraft. Gjennom ham ser vi hvordan jakten på flere lesere hele tiden flytter grensen for hva man er villig til å gjøre for å få dem.
Også Claire Foy, som spiller hans kollega og elskerinne, overbeviser. Hun er ikke like sentral i kampen om leserne, men blir en sårt tiltrengt motvekt til den testosteronfylte jakten på suksess. Guy Pearce spiller Murdoch med lavmælt selvsikkerhet. Han trenger ikke å gjøre så mye for at vi skal merke hans tilstedeværelse. Det er han som setter ting i gang og deretter lar Lamb og redaksjonen gjøre jobben.
James Graham har selv bearbeidet sitt hyllede teaterstykke for filmlerretet, og det merkes fremfor alt i den kvikke dialogen. Men under alle de raske ordvekslingene ligger et betydelig viktigere spørsmål om hva journalistikk egentlig skal være, og hvor langt man er villig til å gå for å nå et publikum.
Dette kunne lett ha blitt en ganske selvtilfreds historie om tabloidjournalistikkens oppgang. Heldigvis gjør Boyle noe betydelig morsommere og lar oss kjenne rusen fra innsiden. Gamle regler kastes til side, og nye ideer tar form. Vi blir revet med, selv om vi vet at alt vil ha en høy pris.
Det som skjedde for over 50 år siden føles dessuten merkelig nært. Jakten på opplag har blitt jakten på klikk, og oppmerksomhet er fortsatt hard valuta. Verktøyene har endret seg, men mekanismene er de samme.
«Ink» er fremfor alt en pokker så underholdende film. Det går virkelig i et raskt tempo, og det er en smittende energi både i fortellingen og hos skuespillerne. Kanskje er den til og med litt for morsom. Jeg hadde gjerne sett at filmen gikk hardere til verks mot hva utviklingen faktisk innebar, da folks privatliv ble innhold og journalistiske grenser ble flyttet for å selge noen flere aviser.
Samtidig ligger en del av filmens styrke nettopp der. Vi får kjenne spenningen når tallene stiger og forstå hvorfor ingen vil bremse så lenge hvert nytt grenseoverskridelse belønnes med enda flere lesere. Boyle lar oss ha det gøy underveis, men sørger også for at det begynner å gnage. Det er en effektiv påminnelse om hvor lett grenser flyttes når det man gjør hele tiden viser seg å fungere.
Korte fakta om «Ink»
- Regi: Danny Boyle
- Skuespillere: Jack O’Connell, Guy Pearce, Claire Foy, Blake Harrison, Brian Gleeson, Angus Imrie, Patrick Kennedy, Lucy Russell, Christopher Fulford, Peter Ferdinando
- Sjanger: Drama, biografi
- Spilletid: 116 minutter
- Verdenspremiere: 2. september 2026 (Filmfestivalen i Venezia)
- MovieZines karakter: 4/5