Jeg vet at Jessica Chastain ikke er noen dårlig skuespiller. Hun har vist hva hun er god for, og når navnet hennes brukes som trekkplaster for en ny film, skaper det forventninger om en troverdig prestasjon fra hennes side. Hvorvidt hovedpersonen føles ekte eller ikke, er for meg avgjørende for om jeg blir engasjert i filmen som helhet. Her bommer Chastain helt på målet.
Det er ikke bare stjerneskuespillerens feil at dramatikken er fraværende. Manuset har så tynn karaktertegning at ingen skuespiller hadde kunnet gjøre noe fornuftig med noen av rollene her. Presentasjonen av menneskene vi skal følge, finnes ikke, og det skjer ingen fordypning. Forholdene mellom dem berører overhodet ikke. De øvrige skuespillerne går i beste fall på søvngjenger-autopilot.
Tilbake til en forlatt verden
Hadde dette vært en film som bare hadde hatt som mål å hjelpe til med å slå ihjel seerens tid på en underholdende måte, ville overfladiskheten ikke vært en katastrofe. Problemet er at det merkes at denne produksjonen ønsker å være mer enn det. Den tar opp tyngre temaer som alkoholmisbruk, sviktende foreldreansvar og kjendislivets destruktive sider, men den gjør det uten skarphet.
Handlingen dreier seg om den alkoholiserte, tidligere countrystjernen Misty Jones (Chastain), som vender tilbake til Nashville etter 25 år for å lete etter sin forsvunne niese Charlie (Carter Faith). Charlie er en ny stjerne innen countrymusikken, og letingen fører Misty inn i en verden hun har forlatt og aldri hadde tenkt å sette sin fot i igjen.
Man aner en ambisjon
Chastains skildring av en alkoholiker er en av de dårligste jeg noensinne har sett når det gjelder å spille en avhengig person. Hun ser altfor velstelt ut, og skuespillet mangler fullstendig tyngde. Hun har dessuten absolutt ingen troverdighet i rollen som musikkartist, og det blir ekstra tydelig når hun skal opptre på scenen. Ros skal hun imidlertid ha for at hun synger sangene selv.
Hovedgenren her er thriller, der Misty som amatørdetektiv undersøker det politiet har sluttet å etterforske. Krimintrigen mangler nesten ingen av de typiske elementene. Hun blir advart om fare, men ignorerer det. Truende hendelser stopper henne ikke i jakten på sannheten. Uventede vendinger trekker teppet vekk under føttene på publikum. Man aner i alle fall en ambisjon om å gjøre noe bra på den fronten.
Stresset fortelling
En enorm svakhet er at filmen fullstendig glemmer å bygge opp spenning. Det er ikke et sekund med nerve. Blandingen av et mysterium som løses, skildringen av Mistys kompliserte følelser og innblikket i musikkverdenens mørke side har dårlig balanse mellom delene, noe som gjør at helheten faller flat. Filmen klarer heller ikke å vise musikkscenen i Nashville på en troverdig måte.
Ingenting får tid til å etablere seg når tempoet i fortellingen er så høyt. Det fortsetter slik resten av filmen, uten et eneste pusterom for publikum. Man merker at det av og til skal føles dramatisk, eller at vendingene i kriminalintrigen skal sjokkere, men ingenting får et eneste sekund på seg til å gjøre det. Dette er en tydelig trend i mange av Netflix’ produksjoner, og jeg avskyr den.
Jessica Chastain i stilige antrekk
Chastains skildring av en tøff jente mislykkes også fullstendig. De kyniske replikkene klinger falskt hele veien, noe som får meg til å gripe etter skammeputen. Scenene som involverer pistoler og bilkrasj mangler fullstendig slagkraft.
«Heartland» er en film for et publikum som nøyer seg med å se Jessica Chastain posere i ulike stilige antrekk i opptil to timer. Hvis du er ute etter det minste snev av substans utover det, bør du velge noe annet.