Jo og Raissa møttes på barneskolen på Filippinene på 90-tallet og ble umiddelbart bestevenner. Noe de har til felles, er en fascinasjon for filippinsk folketro – noe Jos bestemor – hennes lola Fatima – gjerne forteller mange historier om.
Det mest fantastiske med Fatimas fortellinger er at hun hevder å faktisk ha vært på en myteomspunnet øy ved navn Nakali. Der har hun møtt mange forskjellige aswang, kapre og duwandi – de filippinske vesener som fyller kulturens fortellinger – og husker dem alle med varme.
Problemet med Nakali er bare at man ikke kan komme seg dit på hvilken som helst måte. Man trenger en magisk type sjøpinnsvin kalt sanddollar, som kan åpne en portal i vår verden for å komme seg dit. Og det er ikke hvem som helst som kan finne den.
Mens jentene vokser opp sammen, setter de alltid pris på vennskapet sitt. Når noe spesielt viktig skjer, foreviger de det ved å henge et slags smykke på vennskapsarmbåndene de alltid bærer.
Med tiden blir armbåndene større og stadig mer fylt av minner og betydning for både Jo og Raissa. Men portalen lar seg ikke se etter hvert som årene går. Men til slutt, på en spesielt følelsesladet dag, lyser den magiske sanddollaren plutselig opp vannkanten, og Raissa og Jo kaster seg endelig hodestups ut i eventyret.
Sterke vennskapsbånd
Filmen er både skrevet og regissert av duoen Joel Crawford og Januel Mercado, som har solide vennskapsbånd i virkeligheten. At «Glemselens øy» er et DreamWorks-prosjekt, er dessuten ingen tilfeldighet. Mercado og Crawford møttes nemlig for første gang da de begge jobbet med animasjon på «Kung Fu Panda 2» for 15 år siden, og ble raskt et ekte makkerpar.
Siden den gang har de samarbeidet om flere animasjonsprosjekter, og de har også den filippinske kulturen til felles; Mercado har filippinsk bakgrunn, mens Crawfords kone er filippinsk. Nå som duoen har fått muligheten til å lage en hel film som viser frem alle de magiske tradisjonene og vesener som landet har å by på, har de ikke kastet bort sjansen.
Når Raissa og Jo endelig befinner seg på Nakali, burde armbåndene deres være proppfulle av minnestalismaner, men faktum er at ingen av dem husker noe som helst. Ifølge Raissas armbåndsur har det gått tolv timer siden de gikk gjennom portalen. Det er ikke bare tiden og minnene som er som blåst bort; det er også sanddollaren, og med den, deres sjanse til å åpne portalen og komme seg hjem igjen.
En vild jakt gjennom øya for å gjenvinne de tapte minnene og nøkkelen deres starter derfor, med alle slags demoner og fantastiske skapninger som noen ganger vil hjelpe, og andre ganger hindre dem i å komme videre. Den farligste av dem alle er den ondskapsfulle vampyrkvinnen Manang, hvis vrede og stahet er uten sidestykke.
Autentisk dybde
At filmen er basert på vennskapet mellom Mercado og Crawford, gir den en sjelden, autentisk dybde. Vennskapet mellom jentene kan i utgangspunktet virke ubalansert for en utenforstående: Raissa er en veloppdratt jente som kommer fra et hjem med høye akademiske forventninger og sterk tro på fremtiden. Jo er et eksplosivt og kreativt barn uten grenser. Hun får mye kjærlighet hjemme, men har en splittet familiesituasjon og ingen klar retning fremover.
Den ene er smart, men sjenert, og den andre er kreativ, men utadvendt, men det er nettopp denne dynamikken som gir dem begge det løftet de trenger i livet. I løpet av oppholdet på øya begynner imidlertid jentenes samhold å vakle, og vennskapet balanserer nå plutselig på en vaklende kant, mens livet er i ferd med å ta et stort skritt i hver sin retning for dem.
Det er en ren glede å bli sugd inn i denne fargeeksplosjonen av en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Animasjonene sprudler nesten av liv og personlighet, og skiller seg langt fra det meste av det de store studioene produserer i dag. Hvis man skal trekke noen estetiske paralleller, er det nærmest til anime eller verdenssuksessen «K-pop: Demonjegerne», noe som verken er dårlig selskap å være i eller spesielt rart, med tanke på at alle animasjonstradisjonene har sine røtter i Asia.
En perfekt kuratert 90-tallsboble
At vi befinner oss i en perfekt kuratert 90-tallsboble, er også et genistrek. Dels fordi det er en periode som Gen Z har tatt til seg igjen og ser ut til å betrakte i et romantisk skjær, dels fordi mange i publikum er millennier som vokste opp med 90-tallets filmer, musikk og farger, og som nå besøker kinoene sammen med barna sine.
I «Nakali» er det full fart nesten hele tiden, men likevel føles det aldri som om man ønsker seg en mute-knapp, verken for de selvlysende fargene eller den pulserende, musikalske og vanvittige opplevelsen vennene gjennomgår. Et perfekt lydspor, kreativ animasjon med mange latterkramper (og ja, også noen små kamper mot tårene) gir en minneverdig og underholdende historie med stor dybde.
«Glemselens øy» er en sprudlende, livlig fortelling som på en vakker måte illustrerer viktigheten av å ikke la forskjeller definere oss, og også at det som kommer til uttrykk som ondskap alltid har dype følelsesmessige årsaker. Men viktigst av alt handler den om at en familie ikke alltid er knyttet sammen gjennom blodsbånd.
Korte fakta: «Glemselens øy»
Originaltittel: Forgotten Island
Regi: Joel Crawford og Januel Mercado
Engelske stemmer: H.E.R., Dave Franco, Jenny Slate, Lea Salonga, Manny Jacinto
Sjanger: Animasjon, familiefilm
Spilletid: 1 time 49 minutter
Norsk kinopremiere: 25. september 2026
MovieZines karakter: 4/5