Hukommelsestap er uten tvil et av de mest brukte grepene i fortellinger innen film og litteratur. Det er ikke så rart, siden det gir store muligheter til å skape spenning og mystikk. Så er det selvfølgelig opp til filmskaperne å sørge for at disse mulighetene utnyttes.
Filmen satser på full fart fra første scene, og det er tydelig at det ikke er noen ambisjon om å skape atmosfære. Den eneste følelsen av pirrende mystikk som finnes, er den som naturlig følger av temaet. Det blir imidlertid merkelig når man ikke får det minste inntrykk av hvem hovedpersonen er før det inntrykket endres.
En uforutsigbar historie
På en liten norsk øy lever den danske Louise (Natalie Madueño) et rolig og stille liv sammen med sin norske forlovede Joachim (Pål Sverre Hagen). De eier en kafé sammen, og bryllupet er under planlegging. Plutselig dukker det opp tegn på at hun ikke er den hun tror hun er, og hun begynner å undersøke saken. Mer enn det bør du ikke vite om historien på forhånd.
Manuset er basert på boken fra 1993 med samme tittel av Anna Ekberg. Jeg har ikke lest den, men denne produksjonen gir inntrykk av at den litterære forløperen er billig og spekulativ kiosklitteratur. Ingenting her føles på noen måte originalt. Til en viss grad kompenseres imidlertid alle manglene ved at man får servert en helt uforutsigbar historie.
Avsløringer som ikke gjør inntrykk
De overfladiske karakterene gjør dramaet helt uinteressant, og det føles aldri som om jeg bryr meg om heltinnens vanskelige følelsesmessige situasjon. Hun står overfor tøffe dilemmaer og innsikter både i utforskningen av fortiden sin og forholdet til sin fremtidige ektemann, men den delen gir ingen følelse i det hele tatt. Også psykologien er fraværende fra begynnelse til slutt.
Det er tydelig allerede fra første minutt at dette blir en kriminalhistorie, så det er ingen spoiler å nevne det. Den fungerer greit, selv om avsløringene kommer så tett at ingen av dem rekker å gjøre det minste inntrykk. At vendingene er uventede, er det som holder den lille interessen som finnes i live.
Et troverdig par
Som thriller faller filmen gjennom fordi den ikke bygger opp spenning. Det er situasjoner der det åpenbart er meningen at vi skal bite neglene, men bare i noen få scener våkner nervene til liv. Ingen av dem er sterke nok til å redde helheten, og uten oppbygging mot disse scenene går nesten all effekt tapt.
Hagen ser ut til å like å spille rollen sin og får mer ut av den enn det som burde være mulig med så innholdsløst materiale. Kjemien mellom ham og Madueño er fin, og de er troverdige som par. Hennes prestasjon går imidlertid på tomgang. Claes Bang er som forventet god i den mest allsidige rollen. De øvrige er lett glemte. Stina Ekblad burde være bedre enn hun er her.
En stressende opplevelse
Det visuelle blir finpusset ved noen anledninger, og disse øyeblikkene er utelukkende av mer spektakulær karakter. Det merkes at fotografen har satset på dem med kamerarbeid som skaper action og, i ett tilfelle, en tåkete rus-effekt. Kameraarbeidet er generelt fantasiløst, men fargeskalaen er flott gjennom hele filmen.
«Den hemmelige kvinnen» føles som om den hadde trengt minst en time lenger spilletid for at historien, som i bunn og grunn er interessant, skulle kunne komme til sin rett. Nå blir det en stressende opplevelse som man har glemt før rulleteksten engang er ferdig.
Korte fakta om «Den hemmelige kvinnen»
Regi: Barbara Topsøe-Rothenborg
Skuespillere: Natalie Madueño, Pål Sverre Hagen, Claes Bang, Stina Ekblad, Ingrid Boise Berdal
Sjanger: Drama, Thriller
Spilletid: 1 time og 58 minutter
Tilgjengelig på: Netflix
Premiere: 28. august 2026
MovieZines karakter: 2 / 5