Anmeldelse: «Allen» – Netflix’ nye romvesen får meg til å savne Spielbergs magi

Fra skaperne bak «Bluey» kommer et søtt romvesen inspirert av Spielberg. Netflix-filmen har ingrediensene til et magisk eventyr, men klarer ikke å få det til å fungere.

Publisert:

I lang tid har fortellinger skildret barns møter med det fantastiske. Det magiske. Det overnaturlige. Gjennom filmhistorien har disse fortellingene fascinert både barn og voksne. Barnet drømmer om selv å oppleve eventyret, mens den voksne nyter den melankolske nostalgi fra en tid da alt fremdeles virket mulig.

Men hva skjer når barnet vokser opp, og det som en gang var livets største eventyr, i stedet blir et fjernt minne?

Komiske likheter med E.T.

Dette er utgangspunktet for «Allen», en ny australsk Netflix-film fra Ludo Studio, som står bak barneserien «Bluey». Her møter vi Petey (T.J. Power), som finner en utenomjordisk som har krasjet på jorden. Den får raskt navnet Allen – siden det høres ut som det engelske ordet «Alien» – og et vennskap blomstrer.

Tankene går raskt til Spielbergs «E.T.» (1982). Ikke bare på grunn av filmens premiss eller Allens utseende, men også på grunn av romvesenets måte å snakke på. I første akt sier han med skingrende stemme: «Together… forever», og likhetene blir komiske.

Så forsvinner imidlertid Allen, og historien hopper flere år frem i tid, til en voksen Petey som aldri helt har klart å legge det bak seg. Vennene har vokst opp og skapt sine egne liv, men Petey lever fortsatt i håpet om at Allen skal komme tilbake. Og dette ønsket går i oppfyllelse.

Premisset er interessant. Et barndoms eventyr med en voksen hovedperson. Problemet er at filmen aldri helt klarer å realisere sitt potensial.

Middelmådighet og karakterer

For det første er Petey en karakter det er vanskelig å like. Besettelsen av Allen definerer hele livet hans – som om Petey sluttet å leve da Allen forsvant. Uansett om det er tilsiktet eller ikke, er det trist å se på.

Allen selv er heller ikke særlig interessant. Utseendet og dialogen prøver å sjarmere, men faller på en terskel av intetsigende stereotyper.

Den middelmådige humoren bygger hovedsakelig på visuelle vitser som dessverre sjelden treffer. Noen ganger er det til og med vanskelig å avgjøre hvilke scener som i det hele tatt er ment å være morsomme.

Et unntak er en karaokescene med «Colors of the Wind» fra Disneys «Pocahontas» (1995). Delvis fordi det er en fantastisk sang, men også fordi scenen leder videre til et kort, men underholdende øyeblikk, der også antagonisten får vise frem sine musikalske talenter. Karakteren det dreier seg om er politisjef Rory, som heller ikke er overbevisende.

Filmens musikk er malplassert

Men det er fremfor alt filmens tone som skaper problemer.

Musikken bringer tankene rett til 1990-tallets familieeventyr. Men det blir ingen underholdende hyllest. Når alt står i flammer, akkompagneres kaoset av bongotrommer og fioliner, mens dramatiske øyeblikk får musikk som snarere hadde passet i «Alene hjemme» (1990). Egentlig er det ikke noe galt med musikken i seg selv. Tvert imot, faktisk. Problemet er at den brukes på helt feil tidspunkt.

Det føles nesten som om produsentene har sagt: «Vi vil ha en eventyrfilm, ikke noe følelsesladet drama. Få det til med musikken!»

Resultatet blir at scener som burde være gripende, i stedet føles merkelig lette. «Allen» lykkes best i scener der musikken stilner helt, og kun dialogen får bryte stillheten.

Hvem er filmen ment for?

Jeg tror den inkonsekvente tonen skyldes at filmen ikke helt vet hvilket publikum den retter seg mot. Det meste minner om en familiefilm for yngre barn, mens andre sekvenser henter eksplisitt inspirasjon fra Ridley Scotts skrekkklassiker «Alien» (1979). Denne kontrasten åpner for et øyeblikk døren til noe genuint interessant. Imidlertid velger filmen igjen den trygge veien i stedet for å utfordre den narrative utviklingen. Handlingen blir, i mangel av et bedre ord, feig.

Det visuelle skiller seg ikke særlig ut, men bør likevel verdsettes. Effektene gjør jobben sin, og Allen føles for det meste som en naturlig del av omgivelsene. Jeg synes også at bruken av «found footage»-lignende materiale, spesielt i begynnelsen, knytter seg godt til både filmens nostalgiske vinkel og dens temaer.

Verken de visuelle effektene eller min kjærlighet til 1990-tallets familiefilmer er imidlertid nok til å overskygge et altfor formelpreget manus.

Og da har jeg ikke engang begynt å stille spørsmål ved filmens logikk. Er romvesener noe helt unikt i denne verden? Hvor kommer Petey fra? Filmen forutsetter at vi ikke stiller spørsmål.

Stillheten er filmens hjerte

Heldigvis finnes det lyspunkter i «Allen». Det fremste er T.J. Power, som klarer å formidle en ekte fortvilelse og lengsel. Scener som når Petey føler seg ensom på en strand, eller filmens følelsesladde klimaks, gir Power rom til å skinne.

For det er nettopp i disse stille øyeblikkene at fortellingen kommer nærmest den magien den prøver å skape.

Slutten er faktisk så solid at jeg for et øyeblikk nesten glemmer filmens tidligere svakheter. Men bare nesten.

Den frustrerende tragedien ligger kanskje nettopp der. For til tross for svakhetene inneholder «Allen» et vakkert tema om å gi slipp på fortiden og at livet ikke alltid krever magiske eventyr. Hvis vi stadig drømmer om fremtiden eller lengter tilbake til barndommen, kan vi lett glemme nåtiden.

Ingenting nytt under solen

Dessverre mangler «Allen» dybde i skildringen av temaet, siden den bare gjenbruker typiske fortellerteknikker fra andre, betydelig bedre, filmer.

I løpet av tiden min i Hollywood fikk jeg lese filmmanus og avgjøre hvilke som fortjente å bli videreført. Jeg vil være ærlig og si at «Allen» nok hadde havnet sammen med epleskrotet i papirkurven.

Med det mener jeg ikke at filmen mangler hjerte. Tvert imot finnes det nok fine øyeblikk til at den fortjener en solid toer. Men ikke helt mer enn det. Noen ganger er det ikke nok med viljen til å gjenskape barndommens magi.

Filmen må også klare å få oss til å føle den.


Korte fakta: «Allen» (2026)

Regi: Daley Pearson, Jeffrey Walker
Manus: Daley Pearson, Sophie Miller
Medvirkende: T.J. Power, Charlotte Nicdao, Josh Helman, Emily Barclay, Benedict Hardie
Sjanger: Familiefilm, science fiction, drama
Land: Australia
Spilletid: 105 minutter
Premiere: 12. november 2026 på Netflix
Vurdering: 2/5

Les mere