Det er åtte år siden den koreanske regissøren Lee Chang-dong sist ga ut en film. «Burning – hjerter i brann» var ren dynamitt. Den var poetisk, vakker og mørk, og en av 2010-tallets beste filmer.
Nå som han endelig er tilbake, er det mye som er som før. Igjen handler det om klasse og begjær, og under overflaten skjuler mørket seg. Men «Possible Love» er løsere i formen, kanskje litt mindre fokusert og litt mer famlende.
Vi følger en familie på tre. Faren ble sagt opp etter en stor streik noen år tidligere, som endte med brutalitet fra myndighetenes side. Siden den gang har han holdt seg mørk og stille, og stillheten har smittet over på sønnen.
Moren er den som prøver å holde familien sammen. Hun jobber på en fabrikk og prøver å få mannen sin til å begynne å leve igjen. Til slutt ser hun et slags håp når hun møter regissøren Ye-ji.
Hun er nemlig i ferd med å spille inn en dokumentarfilm om de oppsagte arbeiderne. Snart interesserer hun seg for familien, og de to kvinnene blir venner.
Ektemannen holder seg på sidelinjen. Han vil ikke stille opp til noe intervju, og han vil ikke bearbeide de mørke følelsene han har båret på de siste årene siden den skjebnesvangre, mislykkede streiken.
Ye-jis ektemann er en slags rik risikokapitalist. Han har alltid et smil om munnen, men er samtidig mer reservert overfor de nye vennene.
Og er dette virkelig ekte vennskap? Eller bare overklassens utnyttelse av en familie som prøver å få endene til å møtes?
Disse grensene er ikke åpenbare for noen av parene, og det er der filmens spenning oppstår. Begge parene føler en slags begjær etter de andres liv, og en slags forakt.
Mislykkes for ofte med å engasjere
Lee Chang-dong fanger opp disse situasjonene sikkert og elegant. Hvordan fabrikkarbeideren vennlig forteller regissøren at de dyre klærne hennes ikke hjelper henne, hvordan ubehagelig regissøren blir av å høre det.
Forholdene og karakterene er både troverdige og til tider vanskelige å sette fingeren på. Fremfor alt fordi Chang-dong forstår det mange manusforfattere overser: At de for det meste heller ikke forstår seg selv.
Det er scener der «Possible Love» virkelig treffer blink. Spesielt mot slutten. Men like ofte blir den for subtil og forsiktig til sitt eget beste.
Det ligger så mye interessant psykologisk og politisk stoff under overflaten, men det kommer altfor sjelden til syne. I lange perioder klarer ikke filmen å engasjere. Og det er et problem når filmen er nærmere tre timer lang.
Da hjelper heller ikke det ganske flate digitale bildet eller den ganske intetsigende musikken. Jeg savner de slående visuelle ideene som jeg vet at Lee Chang-dong har i seg innerst inne.
Kanskje ville filmen komme bedre til sin rett på en filmfestival eller bare i en mørk kinosal der tiden kunne fly. Men på Netflix blekner nyansene, og til tider hører jeg ingenting annet enn uengasjerende dialoger.
Det er en hårfin grense mellom den psykologiske realismen hos karakterer som famler, og en famlende historie som rett og slett ikke klarer å holde fokuset. «Possible Love» faller litt for ofte inn i den sistnevnte kategorien.
Når filmen er på sitt beste, har den mye å si om klasseforskjeller på arbeidsmarkedet i 2020-årene, så vel som om menneskelig begjær og misunnelse.
Hvis du gir «Possible Love» to timer og 45 minutter av tiden din, vil du bli belønnet. Men til syvende og sist er det en film som er mer interessant å tenke på enn å faktisk se.
Korte fakta om «Possible Love»
- Regi: Lee Chang-dong
- Skuespillere: Jeon Do-yeon, Sul Kyung-gu, Zo In-sung, Cho Yeo-jeong
- Sjanger: Drama
- Spilletid: 164 minutter
- Netflix-premiere: 6. november 2026
- MovieZines karakter: 3 av 5