Det er noe fascinerende ved å se en superstjerne på toppen av verden, lenge før smarttelefoner og sosiale medier gjorde hver konsert til et hav av skjermer. I «George Michael: The Faith Tour» er det nemlig lightere som lyser opp salen, og det er vanskelig å avgjøre om man blir mest grepet av musikken eller av reisen tilbake til 1988. Nostalgia porn, med andre ord.
I 1987 hadde George Michael gitt ut «Faith», albumet som for alvor etablerte ham som soloartist. Verdensturneen førte ham blant annet til Paris, der to konserter i Palais Omnisports de Paris-Bercy ble filmet i mai 1988. Produksjonen var ambisiøs, men opptakene ble aldri offisielt utgitt. Nærmere fire tiår senere har regissør Andy Morahan og David Austin hentet dem frem i lyset.
Før selve konserten får vi en kort dokumentar av Mary McCartney, som minner oss om hvor stor kulturell betydning «Faith» hadde. Den kunne gjerne vært strammere, men fungerer som en nyttig introduksjon. Det er likevel først når Michael inntar scenen at filmen virkelig får puls.
Entréen er storslått, avslutningen likeså, men mellom disse ytterpunktene er scenebildet langt mer beskjedent enn dagens konsertpublikum er vant til. Det trenger ikke være noe problem. Verre er det at kameraene nærmest oppfører seg som om bandet ikke eksisterer. Musikerne forsvinner i mørket, og bortsett fra et sjeldent glimt av bassisten på «I’m Your Man» er dette i praksis et enmannsshow.
Resultatet blir overraskende flatt. Lydbildet mangler tidvis kraft, bildene mangler dybde, og de synthesizertunge arrangementene understreker hvor mye tid som har gått. Låtutvalget er dessuten merkelig disponert: «I Want Your Sex» både åpner konserten og dukker opp igjen som ekstranummer. Merkelige greier.
Michael selv sparer ikke på innsatsen. Han slenger ut noen franske gloser, men kontakten med publikum virker likevel tidvis underlig begrenset. Han danser, smiler, flørter og vrikker på hoftene med en selvsikkerhet som nesten grenser til selvparodi.
… og så klapper han på 1, 2, 3 og 4… Absolutt hele tiden… Det er det eneste publikumtrikset han kan.
Paula Abduls koreografi har imidlertid ikke eldet særlig pent, så enkelte bevegelser ser mer komiske enn sensuelle ut i dag.
Når George Michael selv i introduksjonen trekker frem Michael Jackson og Prince, blir det ekstra tydelig at han ikke helt har deres rytmiske presisjon eller sceniske magnetisme. Han når dem ikke opp til knærne en gang. (!)
Det betyr ikke at han mangler karisma. Tvert imot: Når han står stille og lar stemmen gjøre arbeidet, skjer det noe. Balladene gir rom for den varme, smidige vokalen som gjorde ham til en av sin generasjons store popsangere.
«Careless Whisper» fremkaller frysninger, og møtet med Stevie Wonders «Love’s in Need of Love Today» vitner om både ambisjoner og kjærlighet til soul.
… litt mer kleint blir det derimot når han prøver seg på «Play that funky music». Det blir ALT for pent sunget. (!)
Men så løsner det heldigvis litt på «Faith», fordi da sitter både sjarmen og publikumskontakten bedre. Vi ser til og med fjesene til de i bandet i noen få sekunder. Trommeslageren stakkars får vi aldri se, en-eneste-gang… Det må være utrolig trist for han å se denne konsertfilmen.
Konsertens siste del minner likevel oss om hvorfor George Michael ble et fenomen: kombinasjonen av musikalsk overskudd, masse seksualitet, som svinger begge veier.
«George Michael: The Faith Tour” er ingen fullkommen konsertfilm. Den er ujevn, tidvis datert og merkelig lite interessert i musikerne på scenen. Men den fanger en stemme, en stjerne og en tid på en måte som til slutt gjør svakhetene lettere å tilgi.
Det er såklart ikke nok til å løfte filmen til klassikerstatus, men mer enn nok til at man blir sittende til siste tone.
Men er dette noe man bør se på kino? Absolutt ikke. Det er alt for lite som skjer, som krever din fulle oppmerksomhet til det.
Se den heller hjemme, med kjæresten din i armkroken.… og det holder å se den én gang.
Det du derimot MÅ se flere ganger, er hans største musikalske mesterverk: Hans MTV Unplugged-konsert fra 1996.