Den Oscar-nominerte regissøren Paul Greengrass («United 93», «The Lost Bus») tar her for seg bondeopprøret i England i 1381, med Andrew Garfield i hovedrollen som opprørets leder.
Filmen innledes melankolsk med Garfields rollefigur Plogmannen i et grått åkerlandskap. Han har mistet familien sin i svartedøden, og tilværelsen virker håpløs. Som om ikke det var nok, blir skattepengene innkrevd med brutale metoder for å finansiere krigen i Frankrike.
Samtidig plages den unge kongen Richard II (en fenomenal Woody Norman fra «C’mon C’mon») av mareritt i slottet sitt. Han ser syner av opprør og farer og kryper redselsslått sammen i kammeret sitt, eller søker trøst i bønn ved alteret. Men kongens rådgivere ignorerer tegnene og fortsetter å kreve inn mer penger fra den fattige, lidende befolkningen. Så når Plogmannen får nok og dreper en av innkreverne, er det ingen vei tilbake.
Basert på det virkelige bondeopprøret i England i 1381
Bondeopprøret fant sted i virkeligheten, men Plogmannen er en sammensatt figur basert på mange av opprørerne, som nettopp var plogmenn. De virkelige lederne var den radikale, ekskommuniserte presten John Ball, samt den militære folkelederen Wat Tyler. De blir portrettert i filmen av henholdsvis Jamie Bell og Cosmo Jarvis, som leder de store folkemengdene som ønsker å kreve audiens hos kongen. Plogmannen slutter seg til protestmarsjen og marsjerer mot slottet.
Hele ensemblet leverer fine skuespillerprestasjoner, men Normans angstfylte kong Richard II skiller seg ut. Kongens mor, grevinnen, spilles behersket av Katherine Waterston, mens Tom Hollander («White Lotus») knapt er til å kjenne igjen i rollen som skattmester Hales. Også Bell og Jarvis leverer minneverdige portretter, men Thomasin McKenzies rollefigur Alyce forsvinner dessverre i periferien. Jeg har vært en stor fan siden «Leave No Trace» og «Last Night in Soho», men i rollen som Alyce fikk hun ikke så mye å bidra med…
Intimt filmfoto av norske Pål Ulvik Rokseth
Problemet, hvis man synes filmen føles litt treg innimellom, er altså ikke skuespillerne. Manuset føles generisk og forutsigbart, som om det følger en gammel mal for historiske dramaer. Den norske Pål Ulvik Rokseth står bak det bevegelige filmbildet, men av en eller annen grunn får hans dansende bildesekvenser generelt ikke den samme gripende og intime spenningseffekten som i «The Lost Bus».
Premissene er selvfølgelig forskjellige, med bussens klaustrofobiske miljø kontra et slagfelt med tusenvis av mennesker. Det nærgående kameraarbeidet kommer best til sin rett under de blodige kampscenene som hever spenningsnivået, og som kanskje ikke helt uventet stiger mot slutten.
Ved noen anledninger flettes storslåtte landskapsbilder av det middelalderske England inn. Det vekker fantasien, selv om de står i skarp kontrast til de ellers så kaotiske nærbildene.
Robin Hood i Sherwoodskogen
Filmen byr altså på både intens action og en god del splatter. Her finnes også en Robin Hood-kobling som jeg syntes var finurlig vevd inn, selv om historiene om ham i virkeligheten allerede hadde dukket opp et par århundrer før opprøret.
Så de som er interessert i historie bør merke seg «The Uprising» i kalenderen allerede nå. Og filmen, som i bunn og grunn er en velspilt, men sentimental heltesaga, er helt klart verdt å se for et bredere publikum også.
Korte fakta om «The Uprising»
Regi: Paul Greengrass
Skuespillere: Andrew Garfield, Woody Norman, Jamie Bell, Cosmo Jarvis, Katherine Waterston, Tom Hollander, Thomasin McKenzie
Sjanger: Historisk actiondrama
Spilletid: 2 t 8 min
Kinopremiere: Fredag 25. september 2026
MovieZines karakter: 3/5