Etter å ha prestert pent på norske kinoer i 2020, vant førstefilmen «Tottori! Sommeren vi var alene» også flere priser i inn og utland, deriblant Amanda for ‘Årets barnefilm’.
I «Tilbake til Tottori» oppviser igjen regissørparet Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen sin unike måten å fortelle og bruke filmmediet på, med innslag av nydelig filmmagi. Med sin siste film forsterker paret sin særegne posisjon innen det norske filmlandskapet.
Ut på tur, aldri sur?
Familien til Vega på 16 og Billie på 12 er i oppløsning. Pappa er eventyreren som har prioritert seg selv og nå er influenser som reiser rundt på eksotiske steder i verden. Mamma ligger for det meste på sofaen, er sint og sur, og sliter med mentale utfordringer.
Når Vega også begynner å vise tegn til depresjoner, blir hun etter hvert anbefalt et opphold ved en psykiatrisk institusjon. Alene står plutselig lillesøster Billie og savner båndet hun og storesøsteren hadde da de var yngre. Hvor er leken blitt av? Hva med fantasien og magien – er den borte, og kan den i så fall reddes?
Billie legger derfor ut på egne eventyr, i jakt etter inspirasjon og bilder på at livet faktisk kan være både fantastisk og magisk. Med seg har hun et analogt kamera som hun prøver å fange turens mange små og store øyeblikk med. Men minimalt med bagasje, går turen innover de Rogalandske vidder, igjennom fjell og dalstrøk, innom nydelige lokasjoner og et vakkert bakteppe som backer opp historien på smått magisk vis.
Som en Askeladden i ny drakt
Noe av det som gjorde førstefilmen så magisk, i hvert fall for undertegnede, var måten narrativet rullet og gikk på, uten at det virket for opphengt i genrefilmens mange knagger og konvensjoner om utvikling og forutsigbarhet.
Igjennom regi, kunsterniske valg, manus og utfoldelse, speiles unge Billies “Askeladden-vandring” både til lands og til vanns. Turen går via de jærske strendene, innom Rogalandsheiene, til de mer sørlandske bygdetrakter, og helheten blir som et slags eventyr i seg selv.
Og assosiasjonene til folkeeventyrene skimtes da også flere steder her, blant annet i smått merkelige mennesker Billie møter på veien, eller i ting og gjenstander hun finner og bruker som hjelp. Destinasjonen er riktignok et sted hun og Vega var for 6 år siden, men spørsmålet er om hun i det hele tatt finner frem i det enorme og mektige naturlandskapet.
Ikke uten skrupler
Denne reisen er imidlertid ikke uten skrupler. Noe av skuespillet føles litt stivt og påtatt, og da faktisk ikke nødvendigvis fra barna, men fra enkelte voksne. Et par av voksenkarakterene er også såpass rart skrevet og fremført, at man blir litt usikker på hensikten – skal de være morsomme, og/eller småcreepy?
Enkeltscener og noe av manus blir dessuten i overkant pedagogisk og småstivt her og der, mens det poetiske ved filmen får noe gammelmodig over seg som ikke alltid føles å treffe blink.
På den annen side føles bruken av det gamle analoge kameraet som en fin inngang til det å fange vakre og magiske øyeblikk i livet.
Hovedrollene både sjarmerer og trives åpenbart foran kamera, og tilbakeblikkene til førstefilmen som bakes inn underveis, tilfører nostalgi og en ekstra nerve til historien. Et sjarmerende innhopp er også skuespillerdebutant Olai Gummedal som i sin birolle som Martin farger ferden til Billie og blir et eksempel på små, men søte og magiske øyeblikk filmen oppviser.
Bruken av natur som bakteppe byr på dette drømmende, nostalgiske og mimrende – vi har alle vært barn, og kan slik lett hekte oss på både Billies tanker, lengsler og ønsker. Musikken av Thomas Dybdahl skulle jeg gjerne fått mer av. Her brukes nemlig både banjo- og lyrisk gitarmusikk som en slags western-aktig kommentar og komplement til Billies ferd, og det passer nydelig!
Både dristig og beundringsverdig
Filmen skal være godt egnet for barn og ungdom mellom 8 og 14 år, men jeg vil hevde den vil appellere vel så godt til oss voksne. Her suges vi nemlig inn i barndommens og oppvekstens måter å se verden på, hvor vi igjennom hovedkarakteren gis tid og rom til å puste, drømme, tenke og føle. Filmens struktur blir slik en åpenbar befriende motvekt til anmassende underholdningsfilm for øvrig, noe Ommundsens og Salomonsens filmografi for øvrig ofte oppviser.
«Tilbake til Tottori» er både en smått dristig barnefilm, med tung tematikk i bunn, lettet med den magiske og vidunderlig sjarmerende reisen i midten, krydret med emosjonelle øyeblikk og morsom bruk av dialekter på toppen.
Det er en film og en historie som tar seg tid, der livet ofte handler om det motsatte i en hektisk og stressende hverdag. Den får oss til å stoppe opp, og gir oss et magisk avbrekk i kinosalen. Som storesøster Vega blir fortalt på psykiatrisk, har alle godt av et avbrekk fra tid til annen. «Tilbake til Tottori» anbefales på samme måte som noe du bør unne deg, i hverdagen.
Korte fakta «Tilbake til Tottori»
Regi: Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen
Medvirkende: Billie Østin, Vega Østin, Olai Gummedal, Oddgeir Thune.
Sjanger: Drama, Familiefilm
Spilletid: 1 time og 32 minutter
Norsk kinopremiere: 18.september 2026
MovieZines karakter: 4/5