TV-skaper George Kay står bak noen av de siste årenes store TV-thrillere, blant annet Netflix-suksessen «Lupin», Apple-serien «Hijack» og den aktuelle NRK-serien «Mistenkt». Nå har den britiske manusforfatteren rettet blikket mot vårt naboland – og slipper løs en seriemorder i Stockholm.
I Netflix’ nye krimserie «Blodoffer» spiller Jakob Oftebro og Peter Andersson en far og sønn som prøver å oppklare en rekke brutale drap og forhindre nye. Thomas leder politiets etterforskning og får hjelp av sin far Alfred, en tidligere politimann med moralsk tvilsomme metoder. Forholdet deres har vært anstrengt, men nå blir de tvunget til å samarbeide. Klokken tikker… for morderen slår nemlig til hver fredag natt på nøyaktig samme tidspunkt.
Bak mordmysteriet skjuler det seg egentlig en helt annen historie, fortalte George Kay da MovieZine møtte ham i Stockholm tidligere i sommer.
– Det er en kjærlighetshistorie mellom en far og en sønn. Den er bare forkledd som en krimserie.
Du kunne ha lagt denne historien til hvilket som helst land. Hvorfor ble det Sverige og Stockholm?
– Jeg hadde jobbet med «Lupin» og har et godt forhold til Netflix i Amsterdam. Vi snakket om hva mer vi kunne gjøre rundt om i Europa. Jeg har alltid vært en stor fan av svensk filmkultur. Jeg vokste opp med å sette mer pris på kunstneriske filmer enn de man kanskje finner i det vanlige kinotilbudet.
– Jeg har også vært en fan av Dogme-filmene fra Danmark og jobbet med britiske tilpasninger av skandinaviske serier. Vi laget en britisk versjon av «Broen». En helt grei nyinnspilling, men ikke like god som originalen.
Så du hadde allerede lyst til å gjøre noe her?
– Ja. Da vi begynte å snakke om nye prosjekter, likte jeg virkelig tanken på å jobbe med de svært begavede produsentene og skuespillerne som finnes her. Jeg ville også lage en krimhistorie, så Sverige og Stockholm føltes som et bra sted.
– Jeg liker også den kulturelle tonen. Når det er humor, er den veldig tørr, og det passer til måten jeg skriver på. Jeg ville skrive en historie om fedre og sønner og hvordan de ikke klarer å snakke med hverandre. Det er en kjærlighetshistorie mellom en far og en sønn, forkledd som en krimserie. Og jeg tror at nord-europeere er enda dårligere til å snakke med sine fedre og sønner enn det sør-europeere er.
Men jeg beklager å måtte skuffe deg. Det er ikke særlig mange seriemordere i Sverige.
– Nei, det er selvfølgelig en helt oppdiktet historie. For meg handler den mer om hvordan en slik situasjon påvirker karakterene. Og om de egenskapene hos dem som publikum kan kjenne seg igjen i. Hvordan ville mennesker vi kjenner, våre egne fedre og sønner, takle det ekstreme presset som en slik sak medfører? Det er viktigere enn realismen i selve saken.
Jeg har bare fått se to episoder før intervjuet vårt, men begge ender med cliffhangere som gjør at man umiddelbart vil se mer. Tenker du mye på slike ting når du skriver?
– Ja, jeg synes det er veldig viktig å forstå formatet man jobber med. Man må holde publikum interessert og få dem til å følge med gjennom historien.
– Men den viktigste lærdommen er å aldri la disse cliffhangerne virke billige. Man kan ikke bare reise et spørsmål på slutten av en episode og så svare på det med en gang neste episode starter. Cliffhangeren må ha en dramatisk verdi i seg selv. Den skal være et høydepunkt i fortellingen, ikke bare et billig spørsmålstegn.
Så du planlegger dem bevisst?
– Absolutt. Jeg bygger opp ting for å holde publikum nysgjerrige og for å skape tydelige kapittelslutt. Akkurat som i en roman eller en thriller.
Og fem episoder føles ganske perfekt. Man kan se alt på én kveld.
– Ja, akkurat passe! Hadde det vært flere, ville man tenkt: «Vi får se resten i morgen.»
Hva overrasket deg mest ved å jobbe i Sverige?
– Jeg hadde en fantastisk opplevelse med «Lupin», som fungerte på en lignende måte. Jeg er engelskmann og skriver manus på engelsk, som deretter tilpasses til et annet språk. Med «Lupin» var det en stor utfordring å få frem seriens tone og det som sto i manusene.
– Med svenskene følte jeg derimot en veldig sterk tilknytning. Produsentene, skuespillerne og regissøren Kristoffer Nyholm… Vi snakket alle samme språk, og da mener jeg ikke bare bokstavelig talt. Alle forsto serien.
– Jeg ble positivt overrasket over hvor raskt de fant den rette tonen. Jeg tror ikke den er helt typisk svensk. Den er litt mer lettbeint enn i enkelte svenske krimserier, og de forsto virkelig den tørre humoren.
Det merkes ikke minst mellom Peter Andersson og Jakob Oftebro.
– Ja, spesielt i scenene mellom Peter og Jakob, der de prøver å finne en måte å være far og sønn på som faktisk setter pris på hverandre. Alt ligger liksom begravd under et lag av surhet.
– Humoren i å være irritert på sønnen eller faren sin fordi de ikke forstår en, er noe de virkelig fanget opp. Jeg trodde det kunne bli en utfordring, men de fant tonen med en gang.
Var det du selv som håndplukket de to hovedrollene?
– Karakterene kom først. Jeg ville at de skulle være fullt utviklet før vi begynte å tenke på hvem som skulle spille dem. Minst ett manus var klart før castingen startet. Serien fikk grønt lys på bakgrunn av et manus, og mens vi skrev videre, begynte vi å møte skuespillere.
– Peter ble, tror jeg, valgt ut før Jakob. Deretter handlet det om hvem som på en troverdig måte kunne være sønnen hans og samtidig hadde evnen til å bære serien sammen med ham. Det er viktig å sette sammen de riktige personene, og der var vi virkelig heldige. De lever seg ikke bare helt inn i rollene sine, de ser dessuten ut som om de kunne vært far og sønn. Det er en visuell dynamikk mellom dem som man kjøper.
Vi ser ikke Jakob så ofte i svenske produksjoner. Det er gøy å få se ham som en ekte hovedrolleinnehaver her.
– Ja, han er så utrolig flerspråklig. Og hva synes du om Peter? Jeg synes han er fantastisk.
Han er jo nærmest en ikon i Sverige, og veldig bra i denne rollen.
– Ja, perfekt.
Sverige har selvfølgelig laget veldig mye nordisk noir, men «Blodoffer» føles likevel annerledes. Den har en mer «high concept»-preget seriemorderhistorie. Var det noe dere ønsket å oppnå?
– Ja, vi ville lage noe med et høyt konsept. Det er ambisjonen når man lager en global serie for en global strømmetjeneste. Men samtidig prøver jeg alltid å holde beina på jorden, å fokusere på menneskene. Det er der historien ligger.
Jeg liker også forholdet mellom de to, som føles som noe vi sjelden får se. Det er vanligere med en ensom politimann som super… Men nå er han både kollega og far til den sta politimannen.
– Det interessante med Peters karakter er at han bevisst er en klisjé. Vi mennesker havner faktisk i slike klisjeer av og til, selv når vi selv er klar over dem.
– Han er virkelig et vrak. Han kan gå rundt med buksesmekken åpen, drikke for mye og tilbringe for mye tid alene. Og jeg tror det er en felle som menn faktisk kan havne i. Så det handler om å være bevisst på klisjeen man viser, men samtidig ha det gøy med den.
Er det planer eller håp om en andre sesong?
– Serien er laget for å kunne komme tilbake, hvis vi er heldige nok til å få gjøre det. Absolutt.
– TV-serier som går over lang tid har ofte en kjærlighetshistorie i sentrum. Det har vi også her. Spørsmålet er bare om disse to mennene kan fortsette sammen og finne en måte å ikke rope til hverandre på. Under alt dette ligger det en stor hengivenhet. Det er historien vi forteller: en kjærlighetshistorie mellom en far og en sønn.
«Blodoffer» er nå tilgjengelig på Netflix. Se traileren nedenfor.
Les også: 3 spennende TV-serier du kan se etter «Blodoffer»
Les også: Netflix-suksessen «Blodoffer» kan få en oppfølger – det hintes om en sesong 2