Jeg har nå sett «The Odyssey» to ganger, og jeg er mildt sagt begeistret. Jeg hadde den store gleden av å se filmen presentert av Christopher Nolan forrige uke på den utrolig vakre kinoen Le Grand Rex i Paris, og så den for andre gang under roligere omstendigheter på hjemmebane.
Tips fra coachen: be gjerne lydteknikeren om å skru opp lyden litt til. Og se den for guds skyld i 70 mm på IMAX hvis dere får muligheten – for dette er en film man vil puste, være og leve seg inn i. Jeg elsker å se filmer som er spilt inn på film på kino, og ingen gjør det som Christopher Nolan.
«The Odyssey» har, akkurat som hver eneste Christopher Nolan-film, vært omtalt lenge før premieren, og fans har dannet seg meninger og uttrykt dem med ettertrykk. Det er en av de mest omtalte filmene de siste årene. Ikke rart, da omfanget av produksjonen har vært svimlende, skuespillerne er monumentale, og det viser seg at Nolan faktisk har overgått seg selv enda en gang.
En 2800 år gammel fortelling får nytt liv
Filmen er basert på «Odysseen», et dikt som sies å ha blitt skrevet av den greske forfatteren Homer i 800 f.Kr. Om han faktisk eksisterte er omstridt, og enda mer om han skrev verket alene – uansett er det et svært gammelt dikt som er et av de mest leste og kjente verkene som er utgitt.
Historien begynte som en muntlig fortelling og ble deretter nedskrevet i mange versjoner, og har antakelig endret form mange ganger; i dag finnes det adskilte versjoner og meninger blant fans om hvilken som er best og mest lik originalen.
Christopher Nolan har alltid beundret historien og har selv skrevet filmmanuset til «The Odyssey». Jeg synes han har klart å fange bokens sentrale budskap – nemlig at det er en fortelling om anger, savn og å finne nytt håp.
Samtidig har han gjort de riktige avveiningene for at historien skal føles relevant for et moderne publikum. Han moderniserer språket slik at filmen blir rask og intens, forkorter episoder som fungerer i litteraturen, men ikke like godt på film, og bruker fantasien sin til å skape en helt ny og fantastisk eventyrfilm.
Jeg ville bli overrasket om hengivne fans av boka og gresk mytologi har noe å innvende. Nolan viser stor respekt for originalmaterialet og bevarer essensen, men moderniserer fortellingen ved å bruke et forståelig språk, interessante skuespillervalg (som for eksempel rapperen Travis Scott som bard) og storslått og effektiv musikk av Ludwig Göransson.
En fantastisk eventyrfilm med et strålende ensemble
I Christopher Nolans hender er «The Odyssey» i trygge hender. Filmen begynner med at vi blir kjent med Telemachos (Tom Holland) og Penelope (Anne Hathaway) på øya Ithaka.
Slottet deres har de siste tre årene vært fylt av et dusin friere – menn som ønsker å få tak i kongetronen i Odysseus’ fravær, og Penelope, som må adlyde Zeus’ lov, lar dem holde seg der. Men som hun selv uttrykker det ved en anledning: «In this world a man does as he wishes. I do what I can». Når vi møter henne, har hun ventet på Odysseus i nesten 20 år.
En av de mest fremtredende og lumske frierne er Antinous (Robert Pattinson). Han er sjarmerende, men driver et konstant dobbeltspill. Robert Pattinson briljerer nok en gang og beviser at han er en av Hollywoods mest allsidige skuespillere. Det jeg synes han gjør aller best i «The Odyssey», er at han fremhever svært menneskelige trekk hos Antinous, noe som gjør ham til en svært spennende skurk.
Telemachos er fast bestemt på å finne ut hva som har skjedd med faren sin og forbereder en reise for å finne ham igjen.
Parallelt med Telemachos’ søken får vi følge Odysseus’ (Matt Damon) hjemreise, som er full av utfordringer. Han må komme seg hjem, og han har en hel besetning som stoler på ham, men han tar dårlige beslutninger og må raskt betale prisen for dem.
Etter mange år i Hollywood og en rekke storfilmer er Matt Damon et svært godt valg til rollen som Odysseus. Han er på det rette stadiet i karrieren for å spille en moden leder som samtidig plages av samvittighetskvaler, men som publikum ikke kan få nok av å se på. Etter at Nolan har jobbet med Damon i både «Interstellar» og «Oppenheimer», var det et opplagt valg.
Heksen Kirke utgjør et av hindrene. Hun spilles strålende av Samantha Morton, som er helt nydelig i sin skremmende lille del av filmen – ren og skjær skrekk som får meg til å grøsse skikkelig. Kan hun håpe på en Oscar-nominasjon med denne prestasjonen?
Filmen er fullpakket med skuespillere som uten tvil ville ha hatt hovedrollen i hvilken som helst annen film. Men i en film der alt er storslått, trengs det eksperter på hvert eneste område.
Tiden, IMAX og to uvurderlige svensker
Ved dette tidspunktet vet vi at Christopher Nolan har en svakhet for tiden som konsept og verktøy, og ingen bruker tiden så praktisk som ham. «The Odyssey» er intet unntak, men tvert imot et strålende eksempel på en fortelling som er trygg i Nolans hender, siden så mye av historien bygger nettopp på tidsaspektet.
Vi blir kastet fra slagene i Troja til hjemreisen og til hendelser lenge før det, på en sømløs måte som gjør det enkelt å følge med, men som krever at publikum holder seg våkne.
«The Odyssey» er den første spillefilmen som er fullstendig innspilt med IMAX-kamera, noe som er blitt mulig ved hjelp av en «blimp», en slags beskyttelseshylse til kameraet som sørger for at det ikke lager så mye støy at dialogen ikke kan høres. Deler av Nolans filmer har tidligere blitt spilt inn med IMAX-kameraer, men aldri før har en hel film blitt spilt inn på denne måten.
Den rene og uforfalskede bredden i projeksjonen er svimlende og gjør at man blir sugd inn i Homers verden på en måte som må oppleves for at man skal tro på det.
De to svenskene som har avgjørende roller bak kulissene, er Hoyte van Hoytema, tilbake bak kameraet for sitt femte samarbeid med Nolan, og Ludwig Göransson, som står for musikken for tredje gang etter «Tenet» og «Oppenheimer». Bildene er så vakre at det nesten er umulig å ta det inn over seg, noe vi begynner å bli vant til fra van Hoytema. Den storslåtte musikken, som er moderne, men tidløs, beviser hvorfor Göransson fortjener hver eneste ros han får.
«The Odyssey» er ren og skjær film-eufori
Det er ikke et eneste øyeblikk, men lange episoder i filmen, hvor jeg sitter foroverlent i stolen min og ikke kan tro mine egne øyne. Omfanget av bildene, fremføringen av replikkene og de sanseløse musikkstykkene som trenger inn i ørene mine, gjør at Nolan fullstendig og nådeløst har ført meg til de piskende bølgene, de susende sanddynene og de karrige klippene der Odyssevs kjemper med sin indre og ytre reise.
Det er ingen tvil om saken når det gjelder «The Odyssey»: etter tre tusen år har det episke diktet fått en fullverdig filmatisering som er like vakker som originalen.
Jeg har sett alle Christopher Nolans filmer og har hatt litt forskjellige meninger om dem. Noen har jeg aldri helt forstått storheten i, mens andre har vokst på meg. Men det lar seg ikke benekte at vi snakker om en av filmhistoriens mest fremtredende stemmer, en som alltid finner nye dimensjoner og strekker seg etter nye høyder.
Med «The Odyssey» når Nolan nye høyder i sitt virke. Dette er ren og skjær filmeufori.
Korte fakta: «The Odyssey»
Regi: Christopher Nolan
Medvirkende: Matt Damon, Anne Hathaway, Tom Holland, Robert Pattinson, Lupita Nyong’o, Samantha Morton, Jon Bernthal, Zendaya, Charlize Theron, Benny Safdie
Sjanger: Action, eventyr, fantasy, drama
Spilletid: 2 timer og 52 minutter
Norsk kinopremiere: 17. juli 2026
MovieZines karakter: 5/5