Walt Disney Studios brukte store deler av 1900-tallet på å skape minneverdige barne- og familiefilmer. De siste tiårene har de i stedet brukt mye tid på å gjøre animasjonsklassikerne om til spillefilmer. «Vaiana» er den nyeste i rekken.
Det er lett å være kynisk når man snakker om live action-remakes. Er dette bare en enkel måte å tjene penger på publikums nostalgi? En mulighet til å pakke inn en gammel favoritt på nytt og selge den samme historien enda en gang? Ja, selvfølgelig.
Men så lenge Disney ikke provoserer internettets mest woke-besatte del av publikum, tenk «Snøhvit» med en latina i hovedrollen eller «Den lille havfruen» med en svart Ariel, er disse filmene nærmest garantert å spille inn over én milliard dollar. Bare se på «Aladdin», «Jungelboken», «Skjønnheten og udyret» og «Alice i Eventyrland».
Om vi kritikere mener Disney har blitt late eller komfortable, spiller derfor liten rolle. Studioet har fortsatt flere remakes på lager, og det trofaste publikummet stiller opp hver gang en velkjent Disney-tittel vender tilbake.
Catherine Laga’aia er et funn
Dette bringer oss til 2026-versjonen av «Vaiana», en film som kommer bare ti år etter originalen, den korteste tiden hittil mellom en animert Disney-film og en remake. Jeg har ikke sett originalen siden premieren, men kjente likevel igjen scene etter scene. Mange er nærmest kopiert bilde for bilde.
Det hviler naturligvis et stort ansvar på Catherine Laga‘aias unge skuldre. Hun spiller den polynesiske høvdingdatteren med varme, sjarm og smittende nysgjerrighet. Den australske debutanten er et funn og en skuespiller det blir spennende å følge videre. Og stemmen hennes gir oss frysninger.
Vaiana vokser opp på en isolert paradisøy der innbyggerne lever et harmonisk liv. Selv drømmer hun om hva som skjuler seg bortenfor horisonten, men ingen får seile ut på det åpne havet.
Da øya rammes av matmangel, ser den sta unge kvinnen ingen annen utvei enn å trosse farens forbud og følge sitt kall. Hun legger ut på havet for å finne en løsning. Eventyret kan begynne.
Dwayne Johnson gjør det han kan best
Snart dukker den halvville Maui opp, et narsissistisk muskelberg med stor selvtillit. Dwayne Johnson er som skapt for familieeventyr i eksotiske omgivelser, og rollen som Maui sitter nærmest i ryggmargen etter at han allerede har spilt figuren i to filmer. Castingen er så opplagt at den nesten blir litt kjedelig.
Likevel er det vanskelig å ikke la seg rive med. Særlig ordvekslingene mellom Vaiana og Maui fungerer godt. Dynamikken deres, en blanding av irritasjon og gjensidig respekt, minner om gamle screwball-komedier fra Hollywood.
Bortsett fra muligheten til å se ekte skuespillere i rollene, ser jeg likevel ingen åpenbar grunn til å velge den nye «Vaiana» fremfor originalen.
Omgivelsene er riktignok vakre, med turkisblått vann og sommerstemning så langt øyet rekker. Fotoarbeidet er lekkert, men også kunstig på den måten mange nyere Disney- og Marvel-filmer dessverre har blitt.
Jeg vet ikke om jeg skal være imponert eller irritert. Det er hele tiden tydelig at mye er skapt på datamaskin. Jeg tror ikke et sekund på at skuespillerne faktisk befinner seg ute på havet. Alt er litt for perfekt belyst, litt for kontrollert, og verken vind eller vann får ødelegge en eneste frisyre.
Kommer målgruppen til å bry seg? Neppe. Kommer barna, eller foreldrene som følger med, til å kjede seg? Sannsynligvis ikke.
Et sommerlig eventyr som ikke utfordrer
Disney kan fortsatt kunsten å lage eskapisme, selv når den føles kunstig. Til tross for innvendingene mine har «Vaiana» nok sjarm, humor og ikoniske sanger til å bli en ny publikumsfavoritt. Dessuten er det fint å se en historie som løfter fram polynesisk kultur på en respektfull måte.
Du vet akkurat hva du får. Familievennlig fantasy, musikalske innslag og et sommerlig Disney-eventyr. Denne kan fort bli en like stor publikumssuksess som fjorårets «Lilo & Stitch«.
Jeg skulle bare ønske filmskaperne selv fulgte filmens budskap. At de våget å legge ut på ukjent farvann, prøve noe nytt og rive seg løs fra det mest forutsigbare. Med noen overraskelser underveis, noe vi ikke allerede har sett og hørt, kunne denne remaken kanskje stått støtt på egne bein.