Et ungt par leier en avsidesliggende eiendom for å nyte en helg utpå landet. Helgen blir imidlertid avbrutt da enda et par dukker opp. Drømmeferien ender etter hvert opp i et mareritt av sex, løgner og manipulasjon i dette som er noe så sjeldent som en 90 minutters lang/kort film.
«Bone Lake» er så amerikansk som man kan få det. To smellvakre og sexy par blir dobbeltbooket på dette naturskjønne stedet, beliggende ved en innsjø som skal vise seg å ha en heller grell historikk.
Ettersom de ikke får tak i eierne av huset, bestemmer de seg for å gjøre det beste ut av helgen, og god mat, alkohol, sex og bading blir fort sentrale ingredienser her.
Har tendenser, og et par morsomheter
I de fire hovedrollene står forholdsvis ukjente navn som Alex Roe, Maddie Hasson, Andra Nechita og Marco Pigossi. Regissør Mercedes Bryce Morgan forsøker på én og samme gang lage en småmorsom lek mellom disse to parene, samtidig som det forsøkes å skremme oss. Det klarer «Bone Lake» sjeldent.
Jeg skulle ønske filmen var hakket smartere, mindre forutsigbar, og forsøkte å leke seg mer med både tematikk og genre.
Slik «Bone Lake» har blitt, blir den for mye et gjesp i sjøen blant mange liknende skrekkfilmer, uten evne til å overraske eller stikke seg nok ut.
Den har riktig nok noen smått morsomme scener og replikker, men også dette er alt for lite til virkelig å gi filmen skikkelig gnist.
Broddene mangler
Det er noe med denne, igjen, amerikanskheten. Alt er overfladisk, i alt fra utseende, kroppsfokus, naive og dummsnille karakterer, samt at ingen av dem er sjarmerende nok til å fenge oss særlig. Da faller både engasjement og evnen filmen har til å suge oss inn i redselen, situasjonen og settingen.
«Bone Lake» tenderer å ha visse likheter med titler som «Speak No Evil» (2022) og «The Rental» (2020), både hva setting, tematikk og denne naive godtroendeheten angår. Men manuset til Joshua Friedlander stikker aldri dypt, selv om det ofte starter med å stille noen ubehagelige spørsmål underveis. Det liksom bare stopper opp, og så går ting videre i historien.
Filmen forsøker imidlertid ørlite å fokusere på parproblematikk, både rundt sex, ærlighet, relasjoner og utfordringer mange par kan ha rundt ting som dette. Forvent bare ikke mer dypdykk ned i dette enn rett under overflaten, og knapt dét.
Ikke så smart som den utgir seg som
Problemet utover dette er altså også at man sitter og irriterer seg underveis over hvor dumme og tiltaksløse hovedkarakterene er, samtidig som det går opp for oss at de må være slik, for at det i det hele tatt skal være en film her.
Det er nettopp denne overfladiskheten og tomheten amerikansk film alt for ofte oppviser, gang på gang. Da hjelper det lite at den samtidig også prøver å være sexy og «hot as hell», for karakterene tenner ikke meg, i hvert fall ikke intellektuelt.
For noen er sikkert dette mer enn nok for halvannen times småmorsom underholdning. Har du sett mye skrekk, blir det mer halvannen times gjesp og småirritasjon. For det meste. «Bone Lake» er et fordekt forsøk på å virke smart, american-way, men er mer generisk “sett-det-før” enn den selv virker å forstå.
Kinopremiere fredag 3.juli.