Et stillbilde fra «Cry-Baby». Johnny Depp lener seg mot en vegg, iført en denimblå fengselsskjorte, ved siden av en sexy dame. Håret sitter selvfølgelig helt perfekt. Bildet ser på én gang ut som klassisk Hollywood og som noe fra en alternativ virkelighet hvor filmstjerner aldri ble strømlinjeformet eller gjort forutsigbare. Jeg husker at jeg så det og umiddelbart ble fascinert… Jeg var 12 år, og bestilte time til frisøren med èn gang.
… og slik startet min Johnny Depp-fandom.
Det høres kanskje overfladisk ut at en fascinasjon for en skuespiller kan begynne med en hårsveis og et fotografi. Men akkurat det bildet rommer mye av det jeg senere skulle oppdage ved Depp. Det er noe klassisk ved ham, men samtidig noe merkelig moderne. Han kan ligne en gammel Hollywood-stjerne, men han har så absolutt aldri oppført seg helt som en.
Hvis jeg skulle velge ett ord for å beskrive det jeg elsker ved Johnny Depp som skuespiller, måtte det være vågalitet.
Det interessante er at dette kan spores helt tilbake til tiden da han ble et enormt tenåringsidol gjennom TV-serien «21 Jump Street» . Han hadde utseendet og populariteten til å bli den perfekte teen heartthrob, men mistrivdes med å bli redusert til nettopp det, og selv innenfor seriens rammer fantes det små glimt av det som skulle komme. Fordi når karakteren hans jobbet undercover, fikk Depp stadig muligheten til å forandre uttrykk, klær og identitet og spille ulike typer. Allerede der lå noe av gleden ved transformasjon som senere skulle definere karrieren hans.
For Depp kunne definitivt ha valgt den enkle veien etterpå. Han hadde utseendet, karismaen og berømmelsen til å bli en konvensjonell Hollywood-leading man. Han kunne ha bygget en hel karriere rundt romantiske komedier og elegante helteroller. I stedet gjorde han nesten det motsatte.
Han søkte seg mot det rare, mørke, komiske, groteske og uforutsigbare.
Det er vanskelig å forestille seg mange andre skuespillere som kunne bevege seg fra den nesten ordløse og melankolske Edward i «Edward Scissorhands» til den kaotiske Jack Sparrow i «Pirates of the Caribbean» og få begge til å virke fullstendig overbevisende. Legg til «Ed Wood», Raoul Duke i «Fear and Loathing in Las Vegas», Ichabod Crane i «Sleepy Hollow», «Sweeney Todd» og Willy Wonka, og man begynner å se et mønster. Eller kanskje snarere en konsekvent motstand mot mønstre.
Når Depp går inn i en rolle, virker spørsmålet sjelden å være: «Hvordan kan jeg være mest mulig Johnny Depp i denne filmen?» Det virker snarere å være: «Hvor langt kan denne karakteren tas?»
Han endrer stemmen, kroppsspråket, ansiktsuttrykkene og bevegelsene. Han kan gjøre seg elegant eller lurvete, vakker eller nesten ugjenkjennelig. Det finnes en lekenhet i skuespillet hans som jeg synes er utrolig inspirerende. En følelse av at skuespill fortsatt kan være et sted hvor man faktisk eksperimenterer.
Hollywood elsker kategorier: den romantiske helten, actionstjernen, komikeren, den seriøse karakterskuespilleren. Depp har alltid virket nesten allergisk mot å passe komfortabelt inn i én av dem. Han har bevisst styrt unna mange av de mest åpenbare klisjeene som følger med statusen som mannlig filmstjerne, og har i stedet stadig vendt tilbake til outsidere og originaler.
Og likevel finnes det en ganske brutal ironi her: Mannen som brukte store deler av karrieren på å unngå Hollywood-klisjeene, endte til slutt midt inne i en av de største av dem. Superstjernena privatliv blir et offentlig mediesirkus.
Rettssaken mot ekskona Amber Heard i 2022 ble en enorm mediebegivenhet. Depp fikk medhold i sine tre ærekrenkelseskrav, mens Heard fikk medhold i ett motkrav. Men uansett juridisk resultat var det umulig å gå gjennom en slik offentlig prosess uten at filmkarrieren ble påvirket. Hollywood-stjernen som så lenge hadde nektet å spille etter Hollywoods oppskrift, hadde plutselig fått en av bransjens eldste roller: den kontroversielle stjernen på utsiden som forsøker å finne veien inn igjen.
Og nå kommer kanskje den beste ironien av alle.
Johnny Depp vender tilbake til en stor Hollywood-produksjon som Ebenezer Scrooge.
Det er nesten for perfekt skrevet. Mannen som ble et tenåringsidol han ikke ønsket å være, som brukte resten av karrieren på å gjemme sitt berømte ansikt bak sakser, gulltenner, parykker, hatter og absurd sminke, og som senere befant seg utenfor Hollywoods varmeste selskap, vender tilbake som filmhistoriens kanskje mest berømte grinebiter. En mann som selv må konfronteres med sin fortid, sin nåtid og sin fremtid før han kan få en ny begynnelse.
Dickens kunne nesten ha skrevet PR-kampanjen selv.
Og som om symbolikken ikke allerede var tykk nok, heter filmen «Ebenezer: A Christmas Carol». Scrooge får besøk av fortidens, nåtidens og fremtidens ånd. Depp vender tilbake til Hollywood med en karriere hvor alle tre allerede står i kø utenfor døren: fortiden som teen heartthrob og Jack Sparrow, nåtiden som den kontroversielle stjernen på vei tilbake, og fremtiden som igjen er åpen. Det er vanskelig å finne på en mer passende comebackrolle.
Samtidig er det typisk Depp at comebacket heller ikke er en romantisk komedie eller en trygg, glatt leading-man-rolle. Selv når Hollywood åpner døren igjen, kommer han inn som en gammel, bitter viktorianer hjemsøkt av spøkelser. Selvfølgelig gjør han det.
Og noen ganger har denne trangen til eksperimentering gått nesten absurd langt.
Et av mine favoritteksempler er kanskje også en av hans mest obskure roller: Guy Lapointe, den eksentriske fransk-kanadiske detektiven i Kevin Smiths «Tusk». Depp dukker opp under tung sminke, med en merkelig aksent og en karakterisering så sær at mange seere ikke engang oppdaget hvem de så. Han ble ikke brukt som filmens store Johnny Depp-salgsplakat. Hele poenget virker nesten å være at superstjernen får lov til å forsvinne.
Og jeg elsker akkurat det.
For hvor mange superstjerner med hans berømmelse ville synes det var morsomt å dukke opp i en liten, bisarr horror-komedie og gjemme seg inne i en rolle? Det sier noe om hva jeg liker aller best ved ham. Selve leken virker noen ganger viktigere enn stjernestatusen.
Men jeg kommer heller ikke unna det visuelle. For ja: Johnny Depp har en unik look. Det var tross alt et fotografi som startet hele fascinasjonen.
Utseendet hans rommer den samme dobbeltheten som karrieren. Det finnes noe av klassisk Hollywood der. Den gamle filmstjernen, rockestjernen og 1950-tallets opprører. I «Cry-Baby» blir dette nesten destillert til sin reneste form. John Waters bruker ham som en overdreven versjon av tenåringsidolet: håret, blikket og hele James Dean-ikonografien.
Men Depp ser samtidig aldri helt ut som om han hører hjemme i fortiden.
Det er alltid noe litt skjevt der. Han kan se klassisk ut uten å bli konservativ, og alternativ uten at det virker konstruert. Det finnes en blanding av gammelt Hollywood, rock, bohem og noe nesten futuristisk ved ham. Han ser ut som en skuespiller en kostymedesigner kan plassere i flere forskjellige tiår, eller i et univers som aldri har eksistert.
Når jeg tenker tilbake på det «Cry-Baby»-bildet nå, synes jeg derfor det er morsomt hvor passende inngangen til fascinasjonen egentlig var. Først så jeg estetikken. Så begynte jeg å se filmene, og etter hvert ble det tydelig at det virkelig interessante ikke var håret, klærne eller fotografiene, men motet bak rollevalgene.
Det er dette som fortsatt inspirerer meg mest ved Johnny Depp: viljen til å teste grenser.
Ikke fordi alle eksperimenter nødvendigvis må lykkes. Det er nesten det motsatte som er poenget. En skuespiller som virkelig eksperimenterer, vil gjøre valg som noen elsker og andre misliker. Det er prisen for å ikke velge det trygge. Han ble en stund på 90-tallet kalt for «box office poison» internt i filmbransjen.
Jeg vil jo mye heller se en skuespiller forsøke noe merkelig og risikabelt enn å se den samme perfekte prestasjonen gjentas ti ganger.
Johnny Depp har aldri fått meg til å føle at målet først og fremst var å være perfekt. Han har fått meg til å føle at målet var å finne ut hvor langt en karakter kunne gå.
Det var den vågale, eksperimenterende og konstant foranderlige skuespilleren som gjorde fascinasjonen varig.
Og nå, etter en karriere brukt på å nekte å være den Hollywood ønsket at han skulle være, står Johnny Depp der igjen, som Ebenezer Scrooge, av alle mennesker.
Fortiden. Nåtiden. Fremtiden.
For Johnny Depp har det egentlig alltid handlet om det samme:
Hvilken karakter kan jeg bli neste gang?
Les også: Årets julefilm «Ebenezer» med Johnny Depp viser seg frem med 3 nye bilder
Les også: Disney prøver å få med Johnny Depp i «Pirates of the Caribbean 6»