Hva skjer når et tilsynelatende trygt og likestilt Norge plutselig blir satt på en ekstrem prøve? Det er utgangspunktet for «En nasjon i sjakk», filmatiseringen av den norske boken av Johan Høst.
Filmen har fått gode anmeldelser, inklusive av MovieZine som kalte den for «et nervepirrende sjakktrekk av en film».
Filmen er regissert av John Andreas Andersen, som tidligere har stått bak katastrofefilmene «Skjelvet» og «Nordsjøen», thrillerserien «Okkupert» og krigsfilmen «Nr. 24». Det finnes dermed en tydelig rød tråd i filmografien hans: historier der mennesker blir presset inn i ekstreme situasjoner og må ta vanskelige valg.
«En nasjon i sjakk» beveger seg samtidig inn i et sjangerlandskap som norsk film ikke har utforsket like mye. Andersen beskriver filmen som en ren sjangerlek, inspirert av den klassiske Hollywood-actionthrilleren, men med et tydelig norsk utgangspunkt. For hva skjer når ideen om at alle mennesker er like mye verdt kolliderer med en situasjon der noen må prioriteres foran andre?
I intervjuet forteller Andersen om veien fra bok til film, samarbeidet med Høst, arbeidet med filmens store ensemble og hvorfor han mener det finnes noe utpreget norsk i filmens Hollywood-inspirerte actionunivers.
Hva var det som fristet med boken og historien da du først hørte om den?
– Første gang jeg hørte om boken, var da jeg leste anmeldelsen av den i VG. Da tenkte jeg: «Dette høres ut som det kunne bli en veldig spennende film.» Så tok jeg kontakt med produsenten min og sa: «Kan vi sjekke filmrettighetene?» Da fikk vi raskt vite at de allerede var tatt. Dette var nemlig en bok som var tenkt som en film før den ble skrevet som bok. Forfatteren hadde tenkt: «Vi skal lage en film. Vi skal lage en bok.» Så allerede før et ord var skrevet, var det tenkt som film. Det var ganske spesielt med prosjektet.
– Så gikk det litt tid, og produsenten kom til meg likevel og spurte om jeg ville lage filmen. Da tenkte jeg: «Det kunne være gøy.» Vi har laget mye film i Norge, selvfølgelig veldig mye drama, men også katastrofe- og krigsfilm. Men i veldig liten grad actionthrillere. Jeg prøvde å komme på når den forrige norske actionthrilleren ble laget. Kanskje det var «Hodejegerne», rundt 15 år siden.
Samarbeidet du med forfatter Johan Høst da dere laget filmen?
– Han har egentlig bare holdt seg unna. Han har vært som en slags entusiastisk heiagjeng fra sidelinjen. Han har vært utrolig avslappet når det gjelder at vi får lov til å lage filmen på den måten vi ønsker. Film og bok er jo to veldig forskjellige formater. Man kan gjøre ting på film som man ikke kan gjøre i en bok, og vice versa.
Hva har vært de største forandringene fra bok til film?
– Det er jo en stor forandring. De som har lest boken, vet at mye handler om å samle trådene. Man kan gå inn i hodet til mennesker i en bok. Hvis vi skal inn i hodet til noen i en film, må vi vise med bilder hva som foregår inni hodet. Så det er vel kanskje den største forandringen.
– Vi hadde en visning på Lillehammer, hjemmebanen til Høst. Der tipper jeg at 95 prosent av de i salen hadde lest boken. Tilbakemeldingen var at folk var veldig godt fornøyde, og at vi hadde ytet boken rettferdighet.
– For meg er det viktig at man kan se filmen helt uten å ha lest boken. Med en gang jeg begynner å lage en film, forholder jeg meg egentlig ikke til boken i det hele tatt, men til filmmanuset. Det kan ofte være farlig hvis man begynner å tro at ting finnes i et manus som faktisk bare finnes i boken. Så jeg prøver å være litt streng når vi starter filmprosessen, og da forholder vi oss kun til selve manuset.
Du har laget katastrofefilm, krigsfilm og «Okkupert». Det føles som om det er en rød tråd der. Er det noe ved trusler mot norsk trygghet og samfunn som trekker deg mot slike historier?
– Ja, det kan jeg si. Kanskje den røde tråden er at det alltid er spennende å tenke: Hva ville jeg ha gjort i en sånn situasjon? Hva gjør mennesker når de kommer i ekstreme situasjoner? Hvilke valg tar man når man blir stilt overfor en ekstrem situasjon?
– Det er kanskje en rød tråd mellom filmene, både i «Skjelvet» og «Nordsjøen», og i «Nr. 24», om Gunnar Sønstby, som blir satt i noen ekstreme situasjoner. Så er det jo det samme her også. Dette er en helt crazy, ekstrem situasjon og et crazy konsept. Mens «Nr. 24» hadde en mye høyere grad av realisme, fordi den var basert på faktiske, historiske hendelser. Denne er mye mer en ren sjangerlek, hvor vi har måttet senke skuldrene og bare ha det gøy.
Det er jo et stort, fantastisk ensemble og mange karakterer. Har du jobbet mye med skuespillerne for å få frem så realistiske reaksjoner som mulig i denne ekstreme og ufattelige situasjonen?
– Ja, absolutt. Vi har prøvd å gi hver karakter sin egenart, slik at de ikke skal bli flate karakterer. Det er jo ikke et sosialrealistisk drama, så da kan vi ha det litt mer gøy og gjøre karakterene mer særegne. Vi kan gi dem litt mer frihet til å skape sin egenart.
– Utgangspunktet mitt, for eksempel for Pål Sverre Hagen, var at vi hadde lyst til å lage en karakter som tok inn i seg det språket som den typen politimennesker har. De har ofte et veldig stivt og formelt språk. Så hvordan kan en person som skal beholde dette formelle, politiaktige språket, samtidig forholde seg til en fosterdatter, for eksempel, eller til et slags parallelt familiedrama? Det syntes jeg var interessant for den karakteren, som et eksempel.
Det er en sjanger vi ikke ser så ofte i Norge. Den har litt tilknytning til amerikansk Hollywood, samtidig som filmen føles veldig norsk. Hvordan finner man den balansen?
– Jeg tror vi kan ta opp i oss noen norske problemstillinger som jeg tror Hollywood ikke er opptatt av i det hele tatt. Man kan si at filmens tema er: Er noen mennesker mer verdt enn andre? Er noen menneskeliv mer verdt å redde enn andre menneskeliv? Det tror jeg er et typisk tema som du sjelden vil finne i en actionthriller fra Hollywood. Så vi har de norske grunnverdiene som på en måte krasjer sammen inni en sånn type actionthriller-historie.
Det er jo en klassisk «makt mot folket»-historie. Hva tenker du at filmen sier om det norske samfunnet i dag?
– Jeg tror ikke filmen skal prøve å si så mye, men i den grad den sier noe, så handler det om at det likhetsidealet som vi kanskje tror at vi har, til tider slår litt sprekker i Norge.
Er det noen scener du er spesielt fornøyd med?
– Ja, jeg har noen scener jeg er veldig fornøyd med. Jeg er veldig glad i det som skjer … Hvordan kan jeg si det uten å spoile? Det er en scene som skjer omtrent en time ut i filmen, hvor hovedkarakteren kommer inn på kontoret, og det skjer noe med utenriksministeren. Det er en scene jeg koser meg mer og mer med hver gang jeg ser den.
Dette føles også som noe som kunne blitt en franchise. Er det noe dere har snakket om?
– For oss handler det nå om å lage én film, og så får vi se om folk har lyst til å se den og om den slår an. Men fra produsentens og forfatterens side har jeg forstått at det finnes et ønske om å prøve å bygge videre på dette universet og disse karakterene. Så vi får ta ett steg om gangen og se.
Les også MovieZines intervju med to av hovedrollene i filmen, Jon Øigarden og Penda Faal!
Les også: «En nasjon i sjakk» er nr. 1 på kino – og oppfølgeren er allerede skrevet
Les også: MovieZine møter Jon Øigarden og Penda Faal fra ”En nasjon i sjakk”: ”Plottet er jo helt sinnssykt”