«Megalopolis» er ikke bare en merkelig film. Det er en film som virker å komme fra et helt eget univers, skapt uten hensyn til hva publikum forventer, hva markedet ønsker, eller hva moderne Hollywood anser som fornuftig. Resultatet er en opplevelse som pendler mellom genialitet og galskap, ofte i løpet av samme scene. I hovedrollene satte Coppola Adam Driver og Nathalie Emmanuel.
Filmen forteller historien om arkitekten Cesar Catilina, som drømmer om å bygge en ny og utopisk fremtid for byen New Rome. Men handlingen er nesten det minst interessante ved filmen.
«Megalopolis» føles mer som en strøm av ideer, filosofiske refleksjoner, politiske allegorier, Shakespeare-lignende drama, science fiction og drømmelogikk kastet sammen i én enorm gryte. Dialogen er ofte så teatralsk og kunstig at den kan virke parodisk, mens bildene veksler mellom storslått skjønnhet og fullstendig visuell overbelastning.
Hva er tanken bak dette?
Det mest fascinerende med «Megalopolis» er kanskje ikke selve filmen, men tanken bak den. Hvem våkner en dag og bestemmer seg for å bruke flere tiår på å utvikle et prosjekt som knapt lar seg forklare, og som nesten garantert ikke vil bli en kommersiell suksess? Coppola gjorde nettopp det. Han hadde båret på ideen i flere tiår, skrevet om manus utallige ganger og nektet å gi opp selv når prosjektet virket umulig å realisere.
I en filmbransje hvor nesten alle store produksjoner blir testet, analysert og justert for å minimere risiko, representerer «Megalopolis» det stikk motsatte. Den er et monument over kunstnerisk stahet. Coppola solgte angivelig deler av vinimperiet sitt og finansierte filmen selv med hundrevis av millioner kroner. Det alene gjør prosjektet bemerkelsesverdig.
Man kan le av filmen. Man kan bli frustrert over den. Man kan mene at den er rotete, pretensiøs eller fullstendig ute av kontroll. Mange av disse innvendingene er forståelige. Men samtidig er det umulig å ikke beundre motet bak prosjektet. I en tid hvor så mange filmer føles som produkter utviklet av komiteer, fremstår «Megalopolis» som noe sjeldent: et verk skapt av én person som nekter å kompromisse.
Både en triumf, og et feiltrinn
Derfor er filmen på en merkelig måte både et spektakulært feiltrinn og en triumf. Ikke nødvendigvis fordi alt fungerer, men fordi Coppola faktisk våget å forsøke. Han laget akkurat den filmen han ønsket å lage, uten sikkerhetsnett og uten garantier. Det er vanskelig å ikke ha respekt for en filmskaper som, etter en legendarisk karriere, valgte å satse alt på en visjon de fleste ville ha kalt gal.
«Megalopolis» er så klart ikke et mesterverk i tradisjonell forstand. Men som kunstnerisk handling er den nesten uten sidestykke. Den er stor, kaotisk, forvirrende, fascinerende og tidvis fullstendig absurd. Og nettopp derfor kommer den sannsynligvis til å bli husket lenge etter at langt mer polerte og kommersielt vellykkede filmer er glemt.
Hvis du nå ble nysgjerrig på denne rariteten, kan filmen kjøpes/leies hos blant andre Viaplay og TV2 Play. Se traileren under:
Les også: Etter fiaskoen med «Megalopolis» – Francis Ford Coppola filmer en «merkelig musikal»
Les også: Francis Ford Coppola planlegger ny versjon av 2024s rareste film – og vil gjøre den enda rarere