Regissør Håvard Bustnes trodde først at Fosen-saken var over da reindriftsutøverne vant i Høyesterett. Så oppdaget han at seieren bare var begynnelsen på en ny kamp.
I «La fjella leve» får vi et innblikk bak kulissene i dramaet. MovieZine fikk en prat med ham på Symra kino i Oslo denne uken.
Hva var det som gjorde at du ønsket å lage filmen?
– Det begynte egentlig bare med at jeg leste en liten notis i Aftenposten om at reindriftsutøverne på Fosen hadde vunnet mot Europas største landbaserte vindkraftverk. Da tenkte jeg: «Wow, nå må de rives.» Dette var interessant.
Så tok jeg kontakt med reineierne, og de var jo veldig glade. De hadde vunnet i Høyesterett og trodde at nå skulle alt løse seg. Men så ble det egentlig det motsatte som skjedde.
Det er veldig rart at når du vinner i Høyesterett, så begynner kampen – eller en ny kamp. De hadde slåss i 20 år, så vinner de, og så må de fortsette å slåss.
Var det vanskelig å være objektiv i filmen?
– Jeg synes egentlig det var ganske greit. Men det er ikke til å unngå at man får sympati med reineierne. Dette er jo en film som portretterer dem. Det er ikke en faktadokumentar hvor du skal vise alle sider av saken. Det handler mer om det menneskelige, om å være med dem og forstå deres perspektiv.
Jeg tror Terje Aasland (olje- og energiminister) og andre politikere kan få tilgang til mediene når som helst. Men jeg tror det er viktig å vise reineiernes perspektiv i denne filmen.
Hva mener du er det viktigste publikum bør forstå om saken?
– For det første tror jeg det er mange som tror at Fosen-saken er over, at den på en måte ble løst. Men det ble den jo ikke. Nå, 11. oktober, er det fem år siden reindriftsutøverne på Fosen vant i Høyesterett. Men de har fortsatt ikke fått det de har krav på. Saken er ikke løst, fordi den handler om at vindkraftverket tar vinterbeitet deres. De har fortsatt ikke fått noe nytt vinterbeite.
Staten har lovet at de skal få et nytt vinterbeite, men det har de ennå ikke fått. Fristen er nå om to år. Egentlig skulle vinterbeitet vært klart i fjor, etter planen, men det har de ikke klart. Om de klarer det innen de neste to årene, er veldig vanskelig å si. Det er jo ganske pinlig for den norske rettsstaten.
Brukte du mye arkivmateriale?
– Det er litt arkiv. Jeg var så heldig at jeg fikk en del opptak fra Statkraft fra byggeprosessen.De fantastiske åpningsbildene i filmen er materiale jeg fikk fra utbyggingen, blant annet bildene av eksplosjonen.
Eksplosjonen er et ganske sterkt bilde å starte filmen med?
– Ja, det er et helt fantastisk bilde. Vi var heldige der. Det var litt flaks. Ellers var det ikke så veldig mye arkiv. Mesteparten av filmen handler om det som skjer etter Høyesterettsdommen, og da har vi filmet selv.
Hvor vanskelig var det å velge hvilke historier du skulle ha med i filmen?
– På en måte vil jeg si at filmen var ganske enkel å finne formen på, fordi det skjer ganske dramatiske ting. Vi hadde begynt på prosjektet, og så var det en ganske lang periode hvor det ikke skjedde så veldig mye.
Så plutselig setter de seg ned på Olje- og energidepartementet.
Du kan jo tenke deg hvordan det er for reineierne, som har slåss i 20 år. De har stått ganske alene, og ingen har brydd seg. Og plutselig sitter det aktivister inne på Olje- og energidepartementet. Det er sterke øyeblikk og så kommer reindriftsutøverne til Oslo og tårene renner.
Filmen følger derfor en slags lineær struktur, så det var egentlig ikke så komplisert. Det som var litt mer komplisert, var at vi også fikk med rettssaken mot aktivistene. Men på en måte falt filmen på plass, da vi fikk lov til å filme i retten.
Jeg hadde en idé om at Terje Aasland burde få lov til å fortelle sitt perspektiv, og det gjør han i retten. Han får god tid til å fortelle sin side av saken. På den måten unngår vi tradisjonelle intervjuer. I stedet for å bruke intervjuer forteller vi historien gjennom rettssaken.
Det er et grep jeg er veldig fornøyd med. Jeg synes det fungerer.
I retten er det dramatisk i seg selv, fordi det er mye som står på spill. For én gangs skyld er ikke Terje Aasland personen i rommet med mest makt. Her er det dommeren som faktisk bestemmer. Terje får ikke lov til å snakke på det samme tåkespråket som han ofte gjør. Han går litt på repeat, med snakk om generasjonsperspektiv og forståelse og at ting er etablert og så videre.
Hva har du selv lært gjennom arbeidet med filmen?
– Jeg har lært veldig mye om reindrift. Det er veldig mange myter som vi som ikke vet så mye om reindrift, har. Jeg har blant annet lært mye om hvorfor vindkraftutbygging er vanskelig for reindriften.
Det kan være vanskelig å forstå hvorfor vinterbeitene er så viktige. Utfordringen er at vinterbeitet er marginalt, og det mangler vinterbeite. Det er gjerne på de samme stedene som vindkraftverkene bygges, fordi det er der det er mest vind og snøen blåser bort.
Jeg har også lært at det er en myte at reindriften ikke bidrar til det grønne skiftet, eller at de sier nei til alt. På Fosen har de sagt ja til seks store vindparker. Det var først den siste utbyggingen de ba om å få stoppet.
De har altså bidratt til det grønne skiftet, mye mer enn de fleste av oss, og gitt fra seg store fjell- og utmarksområder.
Hva jobber du med nå?
– Jeg jobber med flere prosjekter, men jeg har faktisk også begynt å filme på en ny film om det som fortsetter å skje i Fosen-saken.
Det er ganske dramatisk det som skjer nå med erstatningslandet – i Tolga, Engerdal og Os. Jeg tror det blir en stor kamp. Det som skjer, er at staten har lovet at reindriftsutøverne skal få et nytt vinterbeite. Det virker litt som om staten har lovet noe de ikke klarer å holde.
De har funnet et sted, og det er veldig bra beite men det ligger langt unna. Det tar rundt fem timer å kjøre, og det er også et problem.
Det vanskeligste er at man skal ta et område hvor det allerede er interesser fra før. Det er veldig stor motstand, og det kommer sannsynligvis til å bli nye rettssaker og runder.
Når kommer oppfølgeren?
Vi får se. Kanskje når de river vindturbinene.
«La Fjella Leve» har norsk kinopremiere denne helgen, fredag 9.oktober. Les gjerne vår anmeldelse av filmen også, en film som vi ga full pott!
Les også: Hele 23 norske filmer står i kø – kinohøsten vitner om både bredde, variasjon og store titler
Les også: Helgetips: oppsiktsvekkende norsk dokumentar – spionen som ble dobbeltagent