Det gir Netflix-dokumentaren «The One About Matthew Perry» en sorgfull undertone allerede fra første stund.
I tre episoder møter vi menneskene som kjente Perry best: familie, nære venner og tidligere kjærester. De forteller om en mann som var morsom også når kameraene var slått av, men først og fremst om en som var varm, oppmerksom og raus med andre. Det er lett å forstå hvorfor de fortsatt snakker om ham med så mye kjærlighet.
At også tidligere kjærester får plass, er et klokt grep. Her er ingen billige avsløringer eller bitre oppgjør. De beskriver et sammensatt menneske med feil og mangler, men uten å redusere ham til dem. Slik får filmen en sjelden menneskelighet.
Dokumentaren følger veien fra en urolig tilværelse mellom Canada og USA til gjennombruddet som Chandler Bing i «Friends». Den viser hvor naturlig rollen passet ham, og hvor voldsomt livet endret seg da serien ble et verdensfenomen. Men det mest interessante ligger ikke i suksessen. Det ligger i kontrasten mellom mannen som fikk millioner til å le, og mennesket som selv hadde det så vanskelig.
Fortellingene om rusavhengigheten er vonde. Perry forsøkte igjen og igjen å bli frisk, mens de nærmeste vekslet mellom håp, frykt og maktesløshet. Særlig halvsøsteren Mia gjør inntrykk. Hun snakker ærlig om både kjærligheten og belastningen ved å stå ved siden av noen som kjemper en kamp ingen andre kan vinne for dem.
Likevel er ikke dette en dokumentar uten svakheter. Tre timer er i lengste laget. Flere poenger gjentas, og til tider kunne filmskaperne gått dypere i spørsmålene de berører, i stedet for å la enda et kjærlig minne fortelle omtrent det samme. Det blir også så forsiktig og respektfullt at det tidvis mangler motstand.
Så hvorfor fire stjerner? Med hånden på hjertet er dette på mange måter en trestjerners dokumentar. Den er ikke særlig nyskapende, og den kunne vært strammere. Men jeg velger å være litt ekstra raus og snill med karakteren, slik Matthew Perry selv, etter alt å dømme, var med menneskene rundt seg.
For når rulleteksten kommer, sitter jeg ikke igjen med følelsen av å ha sett en perfekt dokumentar. Jeg sitter igjen med et sterkere inntrykk av et uperfekt, elsket menneske. Og det er tross alt en ganske fin prestasjon.