DC Studios blir jo vanligvis assosiert med Batman, Superman og andre helter i stramme drakter på spektakulære eventyr. Når studioet nå satser på en frittstående skrekkfilm i Gotham City, er det et modig satsning og et velkomment genreskifte i en tid der vår voksende «superhelt-tretthet» krever nye ideer.
«Clayface» er en interessant avvikelse fra de siste filmene som «Superman» og «Supergirl». Et eget lite monster fra et mørkt hjørne av DCs univers. En film som kanskje ikke blir noens nye favoritt, men som er mer enn god nok for en kinotur rundt Halloween.
Filmhelten blir stygg – og rasende
Glem de vanlige heltene med overnaturlige krefter og magiske ringer. Her blir vi presentert for Matt Hagen, en kjekk og fremadstormende filmstjerne hvis eneste superkraft kanskje er et sjarmerende smil.
Han har nettopp fått en Oscar-nominasjon og nyter ungkarlslivet og oppmerksomheten. Etter en festkveld ender han opp i sengen med en vakker jente – som tilfeldigvis er kjæresten til gangsterbossen Marcos Szabo (den svensk-danske skuespilleren David Dencik føles dessverre underutnyttet i en uhyggelig rolle).
Slikt kan få alvorlige konsekvenser, spesielt i Gotham City, og Matt får ansiktet skåret opp i en av de mer brutale scenene du kommer til å se på kino i år.
Med et vansiret ansikt mister han jobben, pengene og hele fremtiden sin. I desperasjon henvender Matt seg til forskeren Caitlyn, som jobber med en eksperimentell behandling. Tenk deg AI-drevet botox, der smarte nanopartikler injiseres og gjenoppbygger skadede celler.
Og i begynnelsen ser det ut til å fungere. Matt får tilbake sitt vakre ansikt og sitt selvsikre smil. Men snart oppdager han uhyggelige bivirkninger. For ansiktet ser ut til å leve sitt eget liv, og han begynner sakte å mutere til noe ugjenkjennelig og uhyggelig.
Det er en hårfin balanse mellom «Joker» og «Morbius»
I tegneseriene er Clayface en av Batmans erkefiender. I filmversjonen må Gothams beskytter holde seg unna, og man unngår også alle referanser til filmer vi har sett tidligere.
I stedet satser man på en skikkelig mørk og aldersbegrenset film i stil med suksessen «Joker». Samtidig ligger den hele tiden farlig nær floppen «Morbius» og Sony/Marvels andre Spider-Man-spin-off-uten-Spider-Man, altså på grensen til å bli skikkelig tåpelig.
Og balansegangen mellom den jordnære, realistiske verdenen og den obskure forvandlingen føles vanskelig. Man må bare se bort fra noen av spørsmålene som dukker opp. Lykkes man med det, er det likevel en både gripende og følelsesladet reise ned i avgrunnen, der Tom Rhys Harries – en ny oppdagelse for meg – på en god måte formidler karakterens redsel, angst og deretter hevnmotiver.
Ok, den tragiske kjærlighetshistorien som dukker opp underveis kunne vi nok ha klart oss uten. Den føles påklistret, som om en produsent sa: «Vi trenger noe for det kvinnelige publikummet også». Ikke noe vondt om Naomi Ackie i rollen som Caitlyn, som helbreder Matt og blir hans eneste venn – men jeg kjøper ikke at han plutselig er forelsket. Kjemien stemmer ikke helt, og regissøren virker heller ikke særlig engasjert i den delen av historien.
Batman-spinoff eller ikke – «Clayface» fungerer aller best sett som en frittstående body horror-film og en brutal hevnfilm. Rikelig med ekle scener og blod, pluss noen kreative drap – det er slike ting som skrekknørder med sans for blod burde like.
DCs svar på «The Substance» er full av ekle scener
Flere ganger må jeg sitte med hendene foran øynene når regissør James Watkins gjør alt han kan for å tøye 15-årsgrensen. Han har tidligere regissert «Eden Lake» og den amerikanske nyinnspillingen av «Speak No Evil», så dere som kjenner ham, vet – fyren liker å plage publikummet sitt.
Og det gjør nesten enda mer vondt jo mer «enkle» scener det dreier seg om. Tenk dere dette: skalpell mot ansiktet, ostehøvel mot underarmen, neglesaks mot øyelokket i et ristende fly – slike ting er for meg mer ubehagelige å se på enn en ren slakteorgie.
Jeg lurer på om man har hentet inspirasjon fra «The Substance» eller om det er en ren tilfeldighet, men begge filmene handler om skjønnhet som hard valuta og prisen man må betale for å beholde den. Spesielt i den overfladiske underholdningsbransjen, der man lett blir erstattet. Begge filmene liker også groteske monstre og er ikke redde for å gå over styr.
Ellers er det ingen likheter; den stilige satiren i «The Substance» eller den mørke humoren finnes ikke her, men tematisk sett er «Clayface» som en fjern, mutert fetter til Demi Moore-filmen.
Budsjettet på 40 millioner dollar er knapt en femtedel av hva James Gunns «Superman» kostet. Det merkes først og fremst i enkelte spesialeffekter som kunne vært langt bedre.
Men «Clayface» beviser også at DC ikke trenger å bruke 200 millioner dollar på hver eneste film. Og at det finnes rikelig med fascinerende karakterer å utforske uten at den siste halvtimen blir en kjedelig CGI-fest blant knuste skyskrapere.
Det er ikke et helt gjennomført eksperiment. Men det bryr jeg meg ikke om. Jeg håper inderlig på en kinosuksess, for jeg vil se at våre kjære produsenter hos Marvel og DC Studios våger å ta flere sjanser og overraske oss i mørket på kino.
Korte fakta: ”Clayface”
- Regi: James Watkins
- Skuespillere: Tom Rhys Harries, Naomi Ackie, Max Minghella, David Dencik, Eddie Marsan
- Genre: Skrekk, thriller
- Land: USA
- Spilletid: 108 minutter
- Aldersgrense: 15 år
- Norsk kinopremiere: 23 oktober 2026
Les også: Trailer: DC satser på skikkelig ubehagelig skrekk i «Clayface» – ikke vis denne til barna
Les også: DC går for skikkelig ekkel skrekkfilm – se den groteske første traileren til «Clayface»