«Wildwood» er den nyeste filmen fra produksjonsselskapet Laika, basert på en bok av Colin Meloy som forlaget beskriver som en blanding av Narnia-bøkene og Lemony Snickets fortellinger. Arbeidet med filmatiseringen startet allerede da boka kom ut i 2011. For noen av oss har det vært en lang ventetid på å få se resultatet.
Med «Coraline», «ParaNorman» og min personlige favoritt «The Boxtrolls» i bakhodet går jeg inn i kinosalen og prøver å dempe forventningene. Det går bedre enn forventet, men når det første bildet vises på lerretet, skyter forventningene straks i været.
I «Wildwood» møter vi tenåringen Prue, som for første gang skal passe på lillebroren sin, Mac. Foreldrene er kanskje litt for overbeskyttende, men å utforske Portland og besøke en lekeplass kan vel ikke være så farlig? Det hun ikke vet, er at en gjeng med kråker tålmodig har ventet på at akkurat denne dagen skal komme.
Filmkunst som får publikum til å få hakeslepp
Når kråkene svever inn i ren Hitchcock-ånd og kidnapper Mac, følger Prue deres fluktrute gjennom Portland, helt til de forsvinner inn i det lokalbefolkningen kaller «The Impassable Wilderness». Men Prue er ikke alene; klassekameraten Curtis har vært vitne til det hele og blir mer eller mindre motvillig en del av redningsoppdraget.
Der møter både de og vi, i klassisk eventyrfilm-ånd, en mystisk heks hvis ondskap muligens har sin opprinnelse i tidligere traumer, magiske krefter som ikke alltid er særlig forståelige, og selvfølgelig, snakkende dyr. Alle er en del av den merkelige verdenen vi kommer til å kjenne som Wildwood.
Rent visuelt er filmen et mesterverk. Det er umulig å overse hvor mye håndverk og kjærlighet som er lagt ned i hvert enkelt bilde. Under visningen høres det flere ganger lavmælte «wow»-rop fra ulike steder i salen. Jeg vil tro at jeg ikke innbiller meg noe når jeg synes jeg hører hvordan publikum blir målløse, ikke minst under filmens avslutning. Jeg er en av dem.
Jeg blir betatt gang på gang og må minne meg selv på at det faktisk er stop-motion vi ser på. 136 oppbygde miljøer. 231 små figurer. Bilde for bilde har folk sittet og flyttet disse små figurene millimeter for millimeter for å oppnå dette. Pixar kunne aldri ha klart det.
Likevel er det noe som mangler i «Wildwood»
Men mens øynene mine får opplevelsen av sitt liv, kan jeg ikke la være å føle at noe mangler. Så går det opp for meg: verken handlingen eller manuset når opp til samme nivå. På papiret har historien alt, men et eller annet sted underveis ser det ut til at filmskaperne har gått seg litt vill i «Wildwood» og til tider ikke helt funnet ut hva de vil formidle eller hvilken tone de vil bruke.
Ikke misforstå meg, det er mye som fungerer. Karakterenes fortvilelse og glede får rom og føles oppriktig, vitsene fungerer som komisk avlastning i den relativt mørke historien, og slutten knytter det hele sammen ganske bra. Men det strekker seg ikke helt hele veien. Handlingen føles litt forutsigbar og litt for tynn, samtidig som filmen reiser spørsmål som den ikke alltid gidder å svare på. Det føles som om det er så mye mer å hente i denne verdenen enn det vi får se.
Til syvende og sist er det de visuelle inntrykkene som blir igjen. Og selv om de er fantastiske, hadde jeg ønsket at selve historien hadde etterlatt et like sterkt inntrykk. Når jeg forlater kinosalen, er jeg imponert, men også litt tom. For ett spørsmål henger igjen:
Var dette alt?
Korte fakta: «Wildwood» (2026)
- Regi: Travis Knight
- Stemmer: Peyton Elizabeth Lee, Jacob Tremblay, Carey Mulligan, Mahershala Ali, Angela Bassett, Awkwafina, Richard E. Grant, Tom Waits
- Sjanger: Animasjon, fantasy, eventyr
- Land: USA
- Spilletid: 130 minutter
- Aldersgrense: Fra 11 år
- Norsk kinopremiere: 28. oktober 2026
- MovieZines karakter: 3 av 5