Jeg gikk inn i «Markens grøde» med null forventninger. Skal jeg være helt ærlig, så grudde jeg meg litt. Filmen bygger på Knut Hamsuns roman fra 1917 – verket som sikret ham Nobelprisen i litteratur tre år senere – og selv om historien er et monument i norsk litteratur, er den ikke akkurat kjent for sitt tempo.
Så, selv etter all rosen som har fulgt filmen, var jeg ikke overbevist om at den ville gi meg særlig mye. Nå har jeg sett den. Og jeg gikk ut av kinosalen med høye forventninger. Forventninger om en ny Oscar til Norge.
Stillhetens effekt
For en som ikke har lest boken, eller sett traileren, var starten meget treg og lite forventningsfull. Isak Sellanraa er nåtidens hulemann: skitten, skjeggete, uten moderne verktøy eller våpen. Vi vet ikke hvor han kommer fra, eller hvem han egentlig er, men han er målrettet – han skal bygge seg et sted å bo.
Underveis møter han Inger, som har hareskår og et kroppsspråk som skjelver av både kulde og frykt. Som en hare. Vi vet like lite om henne som om Isak, men i møtet mellom disse to stillferdige menneskene starter en historie som vokser sakte, men full av følelser. Dialogen er kort og sjelden, men det var ikke i ordene de brukte at jeg ble kjent med karakterene. Det var i det stumme.
Jeg vil løfte opp Asta Kamma August («Hendelser ved Vann») som filmens trekkraft. Hun spiller Inger Sellanraa med en presisjon som er vanskelig å beskrive, det er i stillheten hun skinner. Og August vet akkurat hvilke miniatyr-muskler hun må løfte på i ansiktet for å få frem Inger sitt sinne, sin glede eller sin sorg. For ikke å nevne hvordan hun kan endre hele kroppsspråket som Inger aldres og utvikles.
Naturens fortellingskraft
Herbert Nordrum («Verdens verste menneske») er en solid Isak, en mann av få ord, men med mye på hjertet. Når han smilte , smilte jeg med ham – ufrivillig. I andre roller finner vi Gard B. Eidsvold, Anders Baasmo, Oddgeir Thune og Sjur Vatne Brean. Baasmo er markedsført som en sentral karakter, men han er på skjermen i rundt ti minutter – et lite skår i forventningen.
Det visuelle er ikke bare vakkert – det er beskrivende. Det som først virker som kalde, kjedelige bilder uten handling, blir etter hvert en portrettering av naturens evolusjon. Og i mens gården til Sellanraa vokser, minsker naturen. Den reagerer, gråter, fryser, skjelver, smiler. Den har flere farger enn noen karakter – og den har mest skjermtid av alle.
Jeg følte mer med naturen enn med Isak og Inger. Det er et enormt visuelt grep, og det fungerer!
Historien er bygget som kapitler, og etter hvert som tiden går, får Isak og Inger en bedre tilværelse. Gården vokser, familien vokser, livet vokser. Helt til en mørk tragedie inntreffer og snur alt på hodet. Dette er en historie som setter en familie på prøve, men under det ligger en større kamp: mot tiden, mot moderniteten og med naturen.
Moland-effekten
Hans Petter Moland har funnet gull. Selv om flere karakterer fra boken er fjernet, er det forståelig – filmen trenger ikke flere historier. Det som kunne blitt en tung og krevende romanadaptasjon, blir i stedet et verk som holder seg tro mot originalen, men samtidig føles moderne og gripende.
Kaspar Kaae står for musikken, men naturen er nesten musikalsk nok i seg selv. Stillheten gjør at når musikken først kommer, blir den en alarm, et slags varsel om at noe er i ferd med å skje. Og så er det vegguret. En vakker, enkel rekvisitt som blir et symbol på tid og endring. Dette føltes som et av filmens mest effektive detaljer.
«Markens grøde» lever opp til navnet. Det handler om jordens avling, utbytte, vekst. Isak lever av det jorden gir ham, både bokstavelig og i overført betydning. Filmen gjorde det samme: den vokste, lag for lag, helt til jeg satt igjen med et verk som føltes større enn jeg kunne forvente.
En historie som gror i etterkant
Oscar-snakket gir først mening når filmen er sett. Juryens begrunnelse, om å skape noe fra ingenting, om kampen mot naturen, om brytningen mellom gammel og ny tid, føles ikke som markedsføring, men som en presis beskrivelse av filmens kjerne.
Jeg er ikke en stor fan av verken bondelivet eller Knut Hamsun. Og jeg vil ikke kalle meg frelst etter å ha sett filmen. Men jeg har blitt en stor fan av Moland. Dette er klasse. Dette er filmkunst. Og dette er en Oscar‑nominasjon som gir mening.
Om jeg skal ta en ting fra filmen, som jeg vil ha med meg videre, er det dette: Følelser er tidløse. Selv om alt rundt deg endrer seg, vil det alltid eksistere kjærlighet, grådighet og sorg.
Korte fakta om «MARKENS GRØDE»
- Regi: Hans Petter Moland
- Skuespillere: Herbert Nordrum, Asta Kamma August, Gard B. Eidsvoll, Sjur Vatne Brean.
- Sjanger: Drama
- Land: Norge
- Spilletid: 2 timer 35 minutter
- Aldersgrense: 12 år
- Norsk kinopremiere: 30. Oktober 2026
Les også: Nå på TV2 Play: Den spektakulære katastrofefilmen fra 2000 ble nominert til to Oscar-priser
Les også: Publikum har talt: her er filmen som kan bli vinterens store Oscar-favoritt
Les også: «Fjord»-aktuelle Cristian Mungiu: «Publikum skal ikke se Renate Reinsve»