Hvis du spør en vanlig person, vil vedkommende sikkert bli overrasket over at en lavbudsjettfilm fra 1980 om en galning som dreper rampete ungdommer på sommerleir har ført til hele elleve oppfølgere og nå også en TV-serie.
Spør du en fan av «Fredag den 13.»-serien, vil du i stedet få spørsmålet tilbake: «Hvorfor finnes det ikke flere?» Personlig vokste jeg opp med disse «guilty pleasure»-filmene, som kanskje ikke er av Oscar-klasse, men som byr på skamløs underholdning innen slasher-sjangeren.
Dette gjelder også den nye prequelserien, men på en annen måte som sannsynligvis vil skille folk blant seriens beundrere. Her er det litt mer historie og ambisjon, men også noen uventede valg.
Med fare for å avsløre handlingen i en 46 år gammel film: Det viste seg som kjent at det var leirkokken Pamela Voorhees som sto bak drapene i den første filmen. Etter henrettelsen hennes tok sønnen Jason (han med hockeymasken) hevn i de mange oppfølgerne.
Tilbake på sommerleiren
Nå er målet å fortelle Jasons, men ikke minst Pamelas, forhistorie. Et tynt utgangspunkt, kan man riktignok synes, men utvilsomt et spennende premiss. Hevn er alltid et spennende tema innen skrekkgenren, og med tanke på at den siste filmen (en «remake») kom i 2009, er det herlig å besøke tittelstedet på nytt.
Den beste nyheten – og seriens absolutte styrke – er at Linda Cardellini spiller Pamela. Skuespilleren har gjennom årene blitt en undervurdert personlig favoritt i alt fra «Scooby-Doo»-filmene til «Dead to Me».
Her er hennes velmenende Pamela en alenemor i en småby i 1972. Den unge sønnen Jason (Callum Vinson, «Chucky», «The Night Agent») betyr alt for henne. Som vi har lært fra filmene, har han et misdannet utseende og blir mobbet av de andre barna på sommerleiren der Pamela jobber.
Da Jason drukner, blir Pamela nesten utrøstelig av sorg, til tross for at byens vennlige sheriff (Will Catlett, «Black Lightning», «Constellation») støtter og beiler til henne. Situasjonen eskalerer imidlertid når mystiske menn fra Pamelas og Jasons fortid dukker opp.
Mord begås, likene hoper seg opp, og den nyåpnede sommerleiren Crystal Lake – inkludert deltakerne – er i fare. Blodbadet har begynt!
Respekt for filmene med mange referanser
Det merkes at skaperen Brad Kane har fordypet seg i franchisen og har respekt for filmene og deres fans. Håndverket er dessuten imponerende, spesielt med tanke på at dette er hans første egen serie etter å ha jobbet med andre produksjoner (blant annet «It: Welcome to Derry») – og som Aladdins sangstemme!
Her finnes det rikelig med subtile (og mindre subtile) hentydninger og referanser til filmene. Bare se på Pamelas blå genser eller de velkjente åpningstekstene, igjen akkompagnert av Harry Manfredinis musikk.
Også andre karakterer dukker opp igjen, fremfor alt Crazy Ralph (her spilt av Nick Cordileone). Dere vet, den gamle mannen som advarer om at leiren er forbannet.
Når det er sagt, er dette langt fra en standard-slasher i stil med de tidligere filmene. Fokuset ligger på Pamela, og Cardellini fanger på en dyktig måte både hennes varme, menneskelige personlighet og hennes sorg, traumer og sinne.
Galskapen eskalerer trinnvis
Hver gang man tenker at det er umulig at den søte og sjarmerende Cardellini (Velma i «Scooby-Doo»!) skal forvandle seg til en av skrekkgenrens mest ikoniske mordere, dukker det opp et urovekkende glimt i øyet. Galskapen eskalerer trinnvis, og i en kort, men suveren scene minner hun nesten om Betsy Palmer i originalfilmen.
I motsetning til andre mindre vellykkede prequel-historier innen skrekkgenren («Leatherface», «Eksorsisten: Begynnelsen» og Rob Zombies «Halloween») er det både underholdende og spennende å følge Pamelas utvikling fra sympatisk mønstermor til den psykopaten vi har lært å elske.
Mye skyldes at serien virkelig går til ytterligheter og at handlingen for det meste er uforutsigbar. Det er både på godt og vondt, siden serien tar noen dristige valg som vil splitte og til og med opprøre enkelte fans.
Dette gjelder ikke minst den andre halvdelen, som utvikler seg til en konspirasjonsthriller der etablerte detaljer i mytologien endres. Det fungerer bedre enn da for eksempel «Wicked: For Good» saboterte en av filmhistoriens største klassikere.
Men i den syvende episoden går det over styr. Camp-faktoren blir nesten latterlig når skaperne ser ut til å ha bestemt seg for å lage en parodi på «Stranger Things» og/eller «American Horror Story» i sin forklaring på Jasons opprinnelse. I tillegg låner serien fritt fra en rekke andre skrekkfilmer og fletter inn moralske dilemmaer.
Episoden illustrerer seriens ganske ujevne tone, noe som også merkes i de øvrige episodene. Ofte er den dødsalvorlig, spesielt når vi følger Pamela og hennes stadig forverrede psykiske tilstand.
Overdrevet, sprøtt – og lattervekkende
Men noen ganger blir det så overdrevet, sprøtt og skjevt at det føles som om vi forventes å fnise litt ironisk av all galskapen. Omtrent som om man hadde sett filmen fra 1980 og deretter hoppet over alle oppfølgerne frem til «Jason X» – der Jason befinner seg i verdensrommet!
Det er imidlertid underholdende og ganske ambisiøst. Som prequelserie minner den om en litt blodigere, tåpeligere og mindre pretensiøs fetter til «Bates Motel». Nye karakterer og sidehandlinger er kanskje mindre interessante eller føles malplasserte, men skuespillerne er det ingenting å si på.
Det svenske innslaget i Phoenix Parnevik klarer seg fint, selv om hans slurvete leirleder Barry – i likhet med hans kristne kjæreste (Danielle Kotch) – er fryktelig irriterende og usympatiske stereotyper som man bare lengter etter å se bite i gresset.
Til syvende og sist er det likevel Cardellini som løfter helheten med sin trygge tilstedeværelse og dedikerte innsats. Et skrekkikon har gjenoppstått og fått oppreisning – Betsy Palmer ville ha vært stolt.
Korte fakta om «Crystal Lake»
Skapt av: Brad Kane
Medvirkende: Linda Cardellini, Callum Vinson, William Catlett, Devin Kessler, Cameron Scoggins, Gwendolyn Sundstrom.
Sjanger: Skrekk, mysterium, drama, thriller
Lengde: 8 episoder
Premiere: 15. oktober
Vises på: HBO Max
Vurdering: 3 av 5