Endelig er tiden kommet for å oppleve Mike Flanagans («Midnight Mass») nyeste skrekk-serie. Det er med den følelsen jeg setter meg foran TV-en når jeg slår på den første episoden av «Carrie». Jeg må innrømme at jeg aldri har lest en bok av Stephen King. Men jeg har selvfølgelig sett massevis av filmatiseringer av hans mange verk gjennom årene – og også satt pris på at han på sosiale medier pleier å trekke frem virkelig gode TV-serier som andre risikerer å gå glipp av. En mann helt etter min smak, rett og slett.
I altfor lang tid var jeg imidlertid sikker på at skrekkfilm, skrekk på TV og definitivt skrekk i bokform – virkelig ikke var noe for meg. Det var derimot da Flanagan-serien «The Haunting of Hill House» ble en av favorittseriene mine i 2018, at holdningen min endret seg. Siden den gang har jeg satt meg ned foran alle hans skrekkfilmatiseringer – og enten likt eller elsket dem alle.
«Carrie» er en filmatisering av Kings debutbok fra 1974, en bok jeg nok faktisk burde ta fatt på tross alt. Etter å ha sett Brian De Palmas filmversjon fra 1976 kjente jeg selvfølgelig allerede til handlingen og lurte nå på hvordan Flanagan skulle klare å gjøre serien til sin egen. Dette er tross alt hans fjerde King-filmatisering, men den første TV-serien blant nettopp disse skrekkfilmatiseringene. Bare 300 sider skulle nå bli til åtte timer, med en handling som utspiller seg i nåtiden.
Mor og datter er fortsatt best
Både Sissy Spacek og Piper Laurie ble Oscar-nominert for sine roller som datteren Carrie og moren Margaret White i De Palmas film for 50 år siden. Det problematiske forholdet mellom mor og datter er i den nye versjonen fortsatt der «Carrie» skinner aller sterkest.
Dette er første gang jeg har sett Summer H. Howell i noe, men dette blir neppe det siste vi ser fra henne – hun klarer å gjøre tittelrollen til sin egen og overskygge Spaceks kultklassiker. Aller best er imidlertid Samantha Sloyan, som spiller den nye versjonen av moren Margaret White. Sloyan har tidligere dukket opp i Flanagan-seriene «The Haunting of Hill House», «Midnight Mass», «The Midnight Club» og «The Fall of the House of Usher», samt spillefilmen «The Life of Chuck». De har med andre ord jobbet sammen mange ganger – og dette er det beste jeg har sett fra henne.
I denne nye versjonen av «Carrie» har den unge jenta vokst opp i et hjem der hun har fått hjemmeundervisning av moren sin – og ingen utenfor husets vegger har engang visst at hun eksisterte. Men når hennes konspirasjonsteoretiker av en far, som var den eneste som forlot huset, plutselig dør, blir både mor og datter funnet i huset. Carrie blir tvunget inn i en vanlig skole, i påvente av en granskning som skal avgjøre om moren faktisk er i stand til å ta seg av sitt eget barn og begynne å tjene egne penger for første gang på mange år.
Gjennom en ikke-lineær fortelling blir vi seere umiddelbart informert om at noe gikk utrolig galt under en skolefest relativt kort tid senere. Alle som har lest eller sett den andre filmen, vet nøyaktig hvilken hendelse jeg snakker om, men jeg velger å ikke si mer enn at dette tross alt er en skrekk-serie med visse overnaturlige innslag.
Moderne mobbing med mobiltelefoner er en ny form for skrekk
La meg imidlertid ta oss med på et kanskje litt uventet sidespor her. Prime Video har de siste årene omfavnet «coming-of-age»-dramaene bedre enn praktisk talt alle andre store konkurrenter. «Sterling Point», «Off Campus», «Elle», «Sommeren jeg ble vakker» og mange flere titler har fanget både et yngre publikum og oss litt eldre som kanskje føler oss litt for nostalgiske til å holde oss unna historier om oppveksttiden. Eller kanskje ens egne barn har begynt å nærme seg alderen til karakterene i disse produksjonene.
«Carrie» er enda en tittel i Prime Videos voksende sjanger av coming-of-age-dramaer, men den første som også fullt ut omfavner skrekkgenren. «We Were Liars» har kanskje beveget seg i nærheten, men ikke på samme måte som «Carrie», som tross alt er basert på skrekkmesteren Kings første bok. Og som sagt er det ingen som forstår seg på skrekkfilmatiseringer like godt som Flanagan akkurat nå.
Jada, vi får noen jumpscares, og når skrekkdelene av historien begynner å ta mer og mer plass, er disse utført på en måte som viser Flanagans sikre hånd innen nettopp denne sjangeren. Dette er imidlertid betydelig mer en coming-of-age-fortelling enn jeg hadde forventet. Der den moderne mobbingen med hatkontoer på sosiale medier viser seg å være skumlere enn alt annet i serien.
Den drivende faktoren rundt hvorfor Chris Hargensen (Alison Thornton) retter seg spesielt mot Carrie, og «forklaringen» vi får om Chris’ egne utfordringer i livet, faller derimot relativt flatt for meg. Spesielt når jeg vet hvordan det kommer til å ende – og det gjør at det nesten føles litt påtatt når det gjelder kjernen i denne forferdelige mobbingen av jenta som aldri hadde satt foten utenfor døra før faren hennes døde.
Det er fortsatt veldig mye bra å hente her i den første sesongen av «Carrie», og jeg tror også jeg ser en mulig fortsettelse av serien. Skulle det være tilfelle, vil jeg helt klart sette meg ned foran oppfølgeren også. Avhengig av hva man synes om mobberen Chris og hennes drivkrefter, er det nok mulig å til og med elske «Carrie». Men for meg havner akkurat denne Flanagan-filmatiseringen nærmere «liker» enn «elsker», akkurat som hans «The Midnight Club» gjorde for noen år siden.
Korte fakta om «Carrie»
Skapt av: Mike Flanagan
Medvirkende: Summer H. Howell, Matthew Lillard, Alison Thornton, Samantha Sloyan.
Sjanger: Drama, skrekk
Lengde: 8 episoder
Premiere: 7. oktober
Vises på: Prime Video
Vurdering: 3 av 5