Historien er ganske enkel. Eva har arvet en olivengård i Piemonte etter broren sin, Pelle, og reiser dit sammen med tre gamle venner. Tanken er å ordne det praktiske, kanskje selge gården og deretter dra hjem igjen. Men når de kommer frem, begynner de fire å se fordelene ved å faktisk bli der.
Premisset er kjent. Svensker, eller hvilke vestlige snøfnugg som helst, forlater hverdagen hjemme og innser at livet kanskje ikke trenger å fortsette akkurat slik det alltid har gjort. Den historien har blitt fortalt så mange ganger at man nesten vet hvor det skal ende før koffertene er pakket ut. Slik er det også her. Men hvem bryr seg?
En forklaring kan selvfølgelig være at jeg selv ikke lenger kan late som om jeg er spesielt ung, og plutselig kan jeg utrolig godt relatere meg til tanken på å en gang ganske snart få slappe av litt i livets høst. Ikke at jeg vil legge meg ned og vente på døden, men bare slippe unna noen av alle pliktene og fortsatt ha tid til å gjøre noe helt annet. Gi meg en olivengård nå, og kom tilbake om noen år, så kan jeg fortelle hvor bra den tanken gikk.
Fra queer tenåringsdrama til pensjonistglede
Det merkes at Keining liker menneskene hun har skrevet om. Ømheten finnes både i manuset og i måten hun regisserer dem på.
De er ikke noen flate figurer som er plassert der for å fylle hver sin funksjon i en emigrasjonshistorie. Her finnes gamle sorger, tvilsomme beslutninger, lengsel og sårede følelser. Noen er lei av livene sine, andre er redde for å gi slipp på den de en gang var, og ingen ser ut til å vite helt hva neste kapittel vil bringe.
Keining ble nominert til svenske Guldbaggen for regien av «Pojkarna», et tenåringsdrama om kjønn, identitet og tre jenter som bokstavelig talt forvandles til gutter. Før det laget hun «Kyss mig», der en kvinne som er i ferd med å gifte seg med en mann, forelsker seg i en annen kvinne. Skrittet derfra til pensjonistidyll i cis-toner er utvilsomt ganske langt, men interessen for mennesker som våger å endre retning er fortsatt til stede.
Pensjonistene her får lov til å være mennesker, ikke bare søte eldre som er plassert i Italia for å drikke vin i motlys. Det drikkes vin og motlyset glimter, men her finnes også sjalusi, dårlige beslutninger og sex. Behovet for nærhet behandles ikke som noe sensasjonelt, men som en lengsel like selvfølgelig som alle andre. Og jeg mener, selvfølgelig vil folk fortsatt ha sex selv om hårfargen har begynt å falme.
En gjeng jeg gjerne drar til Italia med
Helena Bergström, Kjell Bergqvist, Björn Kjellman og Kajsa Ernst er et selskap jeg når som helst gjerne drar til Italia med. De fungerer dessuten helt utmerket sammen også uten meg og får vennskapet til å føles som om det har eksistert lenge før filmen begynner.
Bergström gir Eva både energi og sårbarhet, mens Ernst er herlig avvæpnende og finner mye humor med små midler. Bergqvist er morsomst, og Kjellman har en timing som gjør at selv de enkleste replikkene treffer.
Det blir ofte latter, men også tårer. Midt blant olivenlundene, middagene og alt det solfylte er det noe som treffer litt ekstra når man selv har begynt å forstå at livet faktisk ikke er uendelig. Barn vokser opp og trenger en mindre. Foreldre blir gamle. Mennesker forsvinner. Det høres betydelig mer deprimerende ut enn filmen er, for egentlig handler den om lysten til å fortsette og faktisk gjøre noe med den tiden man har.
Plutselig er svenskene innvandrerne
Det jeg setter ekstra stor pris på, er hvordan filmen nesten i forbifarten pirker på fordommer og fremmedfrykt ved å snu perspektivet. Svenskene kommer til en liten italiensk landsby og ser i første omgang ut til å anta at det bare er å slå seg ned. Lokalbefolkningen er ikke like overbevist. Her er det svenskene som blir innvandrerne. De behersker ikke språket ordentlig, forstår ikke alle sosiale koder og møtes med mistenksomhet. Keining trenger ikke å gjøre noe stort nummer av poenget. Det holder godt å se en gjeng selvsikre svensker plutselig bli de der utlendingene som har kommet til et land og forventer å få bli.
Alt passer ikke like bra sammen. Italienerne blir av og til litt for mange «italienere» med stor I, og visse kulturkollisjoner ser man komme fra den andre siden av Alpene. Noen vendinger i historien er dessuten så forutsigbare at jeg rekker å gjette dem før filmen. Det er bare vanskelig å bli særlig irritert når jeg trives så godt med menneskene i den.
50 år og klar for en olivengård
«Reisen til Piemonte» oppfinner neppe feelgood-filmen på nytt. Det trenger den heller ikke. Den er hjertevarmende, veldig morsom og akkurat passe sentimental. Fremfor alt liker jeg hvordan den ser på det å bli eldre. Livet krymper ikke automatisk bare fordi årene blir flere. Man kan fortsatt ombestemme seg, forelske seg, starte på nytt, ligge med en kjekk fyr med fløyelsmyke brune øyne eller ganske enkelt bestemme seg for å ha det litt morsommere.
Etter den grandiose traileren med svensk sild på toppen hadde jeg ikke forventet å bli så begeistret. Nå sitter jeg i stedet her og funderer på når det egentlig er rimelig for meg å skaffe meg en olivenlund med trøfler i Italia.
Korte fakta: «Reisen til Piemonte»
- Regi og manus: Alexandra-Therese Keining
- Skuespillere: Helena Bergström, Kjell Bergqvist, Björn Kjellman, Kajsa Ernst
- Land: Sverige
- Sjanger: Drama , komedie, romantikk
- Spilletid: 1 time 51 minutter
- Språk: Svensk , italiensk
- Aldersgrense: 7 år
- Norsk kinopremiere: 25. september 2026
- MovieZines karakter: 4/5