Det er ikke ofte amerikansk skrekk virkelig tar godt i. Dette er hovedsakelig for å unngå både for høye aldersgrenser og eventuelt bråk med filmstudio og bakmenn. Den nye runden med «Evil Dead» klarer imidlertid noe så sjeldent som å nesten sette ut en over 40 år gammel grinebiter, som trodde han hadde sett “alt”. Det var imidlertid før denne «Evil Dead Burn»!
Det er derfor ingen overdrivelser når filmen presenteres som «franchisens mest brutale og skremmende kapittel til nå».
Også den forrige «Evil Dead Rise» (2023) viste med stor selvtillit at den aktet å ta skikkelig i. Denne gang føles det som man har skrudd opp brutaliteten minst ti ganger, for her avveksles den ene jævlige måten å skade et menneske og en kropp på, med den andre.
Skittenrealistisk stil og uttrykk
Mens Lee Croning gjorde forrige film, har han nå gått over på produsentsiden og latt franske Sébastien Vanicek ta over registolen. Dette er Vaniceks andre spillefilm etter en annen råtass i «Vermin» («Infested») fra 2023.
Også her viste Vaniceks sin forkjærlighet for det rå, realistiske, skitne og groteske, noe han gjør blant annet igjennom fargeduse bilder, sliten og skittenrealistisk setting, samt med eminente effekter, både praktiske og fysiske, som etterpålagte og CGI.
Det positive er at både «Vermin» og «Evil Dead Burn» er filmer som heldigvis ikke oser av falsk CGI, men heller enorme mengder stunts og reelle kulisser. Dette gir filmen en helhetlig kvalitet som man bare må bejuble.
At filmen for øvrig ikke har fått 18-årsgrense, er på én og samme tid både svært overraskende og forståelig. «Evil Dead Burn» strekker nemlig virkelig grensene for hva en 15-årsgrense kan tillate, selv i 2026.
Samtidig måtte filmen kutte bort en scene som ble ansett for å være for brutal, uten at jeg kan skjønne hvorfor ikke langt mer også ble kuttet bort.
Fargelegger med mørk humor og ‘over the top’-vold
«Lee Cronin’s The Mummy», som kom tidligere i år, er også temmelig grotesk og ekkel. Cronin er nettopp selv med på produsentsiden her, sammen med skuespiller Bruce Campbell fra de første originalfilmene.
Sammen tilfører de med regissør Vanicek filmen en skikkelig ekkel stil og tone. Disse herrene har virkelig klart å gjøre en film som overgår det meste innen genren i hva fysisk vold angår.
Her er det nærmest ingen kroppsdel som blir skånet for tortur, og oppfinnsomheten og kreativiteten i enkeltscenene både imponerer, overrasker og morer.
Historien er da også sant nok skrevet og produsert av de første «Evil Dead»-filmenes regissør i Sam Raimi. Hans velkjente mørke humor skinner igjennom flere steder her, og gjør filmen herlig morsom, ofte midt i de aller verste scenene og hendelsene.
Pene kunstneriske og kreative grep sees også i Vaniceks regi, blant annet i kameravinklinger, enkeltscener og fascinerende one-takes som tilfører filmen ytterligere underholdning.
Skrekkblandet fryd, til fulle
Men hva er handlingen da, spør du? Jo altså, etter å ha mistet ektemannen sin i en grotesk ulykke, søker Alice (Souheila Yacoub) trøst hos svigerfamilien sin. Disse bor (selvsagt!) i et stort, falleferdig og avsidesliggende hus, samtidig som de én etter én forvandles til skapninger som Alice absolutt ikke vil ha i sitt liv!
Snart innser hun at løftene hun ga i livet fortsatt gjelder, selv i døden!
Betegnelsen «skrekkblandet fryd» har sjeldent føltes å passe bedre enn på dette groteske djevelshowet som «Evil Dead Burn» oppviser. Skal jeg trekke noe må det imidlertid være at karakterene ikke er særlig sjarmerende eller lette å like, mens lydnivået er så hinsides høyt at man også må stålsette seg på grunn av lyden.
Tåler man slikt, samt altså noe av det mest groteske kommersiell underholdningsfilm har lov til å vise (i hvert fall under 18-års grensen), ja så bør du prøve deg på denne. Men bare husk – jeg råder deg altså til å spise hjemme på forhånd, for sulten blir man ikke underveis i denne filmen. Tro meg, jeg prøvde å spise lunch underveis, men ga opp.