«Der solen alltid skinner» er et blendende portrett av familierelasjoner, tomhet og velpusset ulykkelighet.
Jeg trodde jeg skulle få le over solbrente eksilsvensker med kriser og kritthvite tannrader. Men i stedet for en palmeinnhyllet «Solsiden på Mallorca» fikk jeg en mer lavmælt og følelsesmessig nyansert fortelling om selvbedrag, livsvalg og den konstante jakten på mening. Og ingen er lykkeligere enn meg.
«Der solen alltid skinner» er Sky Showtimes nyeste originalserie, regissert av Felix Herngren. I likhet med hans tidligere verker tar også denne temperaturen på det ganske typiske svenske syndromet «mye vil ha mer». Det er treffende underholdende, til tider ganske hardt, men også trøstende for mange av oss, ettersom lykken tydeligvis ikke kan kjøpes for penger.
Vi følger det utrolig velstående ekteparet Tom og Petra Kraft, som har solgt sin suksessrike ICA Maxi-butikk i Sverige og flyttet med sine to barn til Mallorca. Der skal de leve et liv i luksus og harmoni, noe som viser seg å være lettere sagt enn gjort. Når Toms lillebror Timmy, hans kone Maja og datteren Linn senere selv flytter, følger det med mye gammel bagasje som forstyrrer den allerede anstrengte lykken.
Herngren lar den solfylte idyllen sakte sprekke
Familien Kraft lever i en drømmeverden og ser ut til å ha alt. Men Tom vil ha mer. Mye mer. Enda en dyr villa, for eksempel. Men penger kan ikke kjøpe alt, og når den erkjennelsen ikke synker inn, blir det veldig vanskelig. Herngren lar den solfylte idyllen sakte slå sprekker, og blant skårene ligger Tom, et fragment av den vellykkede mangemillionæren han en gang forsøkte å fremstille seg selv som.
Det vi ser her, er i stor grad Toms reise mot en slags tvilsom opplysning, og konsekvensene for alle andre. Han går ganske hardt inn i en spiral på jakt etter den meningen som ikke kan kjøpes for penger, og som alltid ser ut til å unnslippe ham. Og uansett hvor hardt han løper (og han løper mye), klarer han ikke å fange den. Det er smertefullt å se på, selv om jeg ikke kan la være å fnise av elendigheten.
Ved siden av velferdsstress og personlig misnøye, er det dysfunksjonelle forholdet mellom brødrene Tom og Timmy det sentrale dramaet i «Der solen alltid skinner». Sjalusi, syrlig bitterhet og mistenksomhet siver inn i hvert blikk og hver spøkefulle replikk. Serien fanger med imponerende presisjon den ubehagelige balansen mellom kjærlighet og forakt i forhold som gnager. Hvordan den ene kan lengte etter nærhet, men samtidig ikke tåle den andres eksistens.
Begge brødrene sitter fast i gamle roller, og deres livslange lengsel etter bekreftelse får næring av solen. Det oppstår en stille, men nådeløs dragkamp mellom ansvar og sjalusi, og det er i disse, egentlig helt hverdagslige spenningene, at serien blir mest gripende. Nesten alle som har søsken vil kjenne seg igjen i kombinasjonen av konkurranse, lojalitet og latent skyldfølelse.
Seriens største styrke er skuespillet
Seriens største styrke er skuespillet. Per Lasson er briljant som den på mange måter svært usympatiske storebroren Tom. Han klarer å skildre den passivt aggressive bitterheten med små, nesten umerkelige nyanser. Vi får en forsinket replikk her, en sammenbitt kjeve der – og så plutselig et bredt smil som blir kaldt på et sekund. Tom er en mann som bærer selvforakten som et skjold. Han vil gjøre det bra et sted, men går hele tiden feil, med egoet som eneste kompass.
Lisa Linnertorp som Toms kone er også svært imponerende. Hun er mest kjent for meg som regissør av den glimrende serien «Trekant», men her gjør hun en strålende jobb som Petra. Hun sliter med parets polerte overflate, selv om hun mest av alt lengter under vekten av den. Bokstavelig talt, for dykking er hennes virkelige lidenskap. Linnertorps dystre blikk maskerer Petras lengsel etter nærhet og intimitet, og i samspillet med Lassons egosentriske famling etter noe mer og annet, oppstår en høyst gjenkjennelig nerve.
Erik «Jerka» Johansson er fremragende som lillebror Timmy, den evige underdogen som pendler mellom selvmedlidenhet og et oppriktig ønske om å bli akseptert. Johansson spiller sin rolle med en rørende åpenhet som gjør at man får lyst til å gi ham en klem og riste ham ut av boblen. Rakel Wärmländer som hans kone Maja er også fenomenal. De to vil ikke gi opp ekteskapet, selv om de begge har begynt å miste troen på livsprosjektets bærekraft.
Hatten av for Suzanne Reuter og Claes Månsson
Stort skuespill finnes også i mindre biroller. Hatten av for Suzanne Reuter og Claes Månsson, som spiller brødrenes foreldre med sedvanlig bravur. De vet akkurat hvordan de skal få sagt mest mulig med absolutt minst mulig. Og er det noe jeg savner i serien, så er det flere av dem.
I «Der solen alltid skinner» har Herngren redusert komikken og latt dramaet og relasjonene bli mer ladet og uforutsigbare. Motet til å la det ubehagelige ta plass gjør at historien føles ekte, snarere enn konstruert. Manuset har en behagelig rytme som skaper sømløse overganger mellom humor, ubehag og stille melankoli. Dramaturgien lar karakterene kjenne på de til tider pinlige konsekvensene, og inviterer samtidig oss som tilskuere til selvransakelse. Og i all sin enkelhet fungerer det overraskende godt.
For å binde alle trådene sammen blir avslutningen litt påtvunget, og jeg skulle gjerne sett at seks episoder hadde blitt åtte. Men, vel, det er jo sånn det pleier å være, mange vil bare ha mer.
«Der solen alltid skinner» er en tragikomisk, men også trøstende serie om jakten på lykken i solskinnet, men hvordan ingen kan unnslippe sine egne skygger. I øyeblikk av ømhet og i tafatte forsøk på forsoning finnes det en menneskelig dybde som gjør serien vanskelig å motstå. Den minner oss om at kjærligheten noen ganger er så kantete og frustrert – men likevel sta nok til å overleve.
Kort om serien:
Skapt av: Felix Herngren
Medvirkende: Per Lasson, Jerka Johansson, Lisa Linnertorp, Suzanne Reuter.
Genre: Drama, komedie
Lengde: 6 avsnitt
Premiere: 10 november
Vises på: SkyShowtime
